Klarer ikke være der for syk forelder

Dette er en utrolig  vond situasjon å være i. Det er vanskelig å miste en forelder, og ved demens hvor man gradvis mister dem mens de fortsatt lever er det noen særegne utfordringer. Du har allerede mistet den faren som støttet deg og som har vært den trygge voksne for deg gjennom livet. Det er noe som du både har lov og behov for å sørge over. Den sorgen kan man ikke utsette. Å kjenne på skam over å ikke klare å være tilstede for en syk forelder er også vanlig, vi har kanskje sett for oss at vi skulle klare å gjøre med eller bidra på en annen måte enn det som blir mulig. Du skriver ikke noe om det, men siden din far ikke lenger kjenner deg igjen er han kanskje på et sykehjem eller lignende hvor noen andre tar vare på hans daglige behov? Det er ofte når praktiske oppgaver tas hånd om av noen andre og en ikke står i det samme sjokket som tidligere at at en kan kjenne at sorgen begynner å vise seg.

Den perioden du befinner deg i nå har et eget navn; ventesorg. Det er en særegen form for sorg, fordi en allerede kjenner på tap og allikevel kan kjenne på håp for noen gode dager eller for at en kan ha en glimtvis forbindelse til hverandre igjen. Det er også vanskelig at man både kan kjenne på sorgen og ikke ønske å miste personen, samtidig som man kjenner at en holder på å nå punktet hvor man ikke klarer mer.

Denne perioden er ekstra krevende, og det ville være rart om du ikke kjente at det går utover kapasiteten din. Besøkene hos din far trenger kanskje ikke være så lange og hvis han bor på sykehjem eller lignende kan det være ok å avtale med noen av dem som følger ham opp der hvordan det kan gjøres best mulig for ham og for deg.

Det å møte i en gruppe for pårørende kan også være godt. Å oppsøke et slikt fellesskap i en periode hvor man står i en vanskelig situasjon kan gi svært god støtte. I en slik gruppe har man felles erfaringer også med det å ha blandede følelser overfor personen som er syk. Mange kommuner har egne slike tilbud til pårørende med demens. I de store byene, som Oslo, har Demensforeningen egne samtaletilbud for pårørende hvor gruppene deles inn etter alder.

Inne på denne siden til pårørendesenteret kan du også lese og blant annet vanlige tanker og følelser som pårørende, noen ganger kjennes det godt å lese at man ikke er alene om å kjenne at det er overveldende.

Det er forståelig at det er vanskelig å kjenne at du ikke kan være tilstede for faren din når han er syk, men det er også viktig at du kjenner at du tar vare på deg selv i en slik situasjon. Det å snakke med gode venner, andre i familien eller andre i samme situasjon er ofte den beste måten å slippe litt av den vonde skamfølelsen.

Ønsker deg alt det beste i denne vanskelige tiden,