Spørsmål
Hei, jeg har noe som plager meg veldig om dagen. Går siste året av en Bachelor. Jeg har bare bøker på Engelsk noe som har gått overaskende bra med tanke på å lære seg pensum og komme seg til eksamen. Har faktisk nesten bare fått karakter A og B på de eksamene jeg har hatt. Har allikevel et handicap. Jeg føler jeg allikevel er for dårlig i engelsk til å fungere i en jobb hvor jeg må mestre det like mye som norsk. Når jeg leser pensum merker jeg blant annet at det er mye jeg ikke skjønner fult ut av ord. Men jeg er flink til å forstå sammenhengen i setningene, og at det blir gjentatt. Men når jeg har lært det over til Norsk, så har jeg allerede glemt en hel hau av ord, så når jeg leser de i andre annledninger så husker jeg ikke hva det betyr. Og muntlige engelsken min er forferdelig. Når jeg skal holde en samtale på engelsk så glemmer jeg ord hele tiden selvom jeg vet hva det betyr når andre sier det. Har derfor angst for å snakke engelsk. Noen råd for å bli bedre?
Sosionom svarer
Når jeg leser det du skriver, så ser jeg for meg en person som fungerer godt på mange områder i livet, men som skammer seg over nettopp dette med språk og å vise fram dårlige engelskkunnskaper. Og i dagens samfunn er veldig mange veldig gode på engelsk, så du tenker kanskje veldig mye på det også.
Fra min tid som student, husker jeg at jeg hadde en venninne i klassen. Hun hadde ganske dårlig engelskuttale og et svært begrenset ordforråd. Vi var på reise sammen noen ganger, og da overrasket hun meg stort. Hun lot ikke til å tenke så mye på dette selv, men snakket, spurte eller delte hva hun tenkte til de vi møtte. Hun hadde en del humor på det, og var klar over at hun ikke var på toppnivå, men snakket i vei likevel. Jeg, på min side, skammet meg stort over å vise fram det jeg kunne, selv om jeg hadde bedre ordforråd enn henne, så hun tok ofte ledningen i situasjonene. Og på tross av at hun sa noen rare ting og ble litt misforstått av og til ble hun svært godt likt, og gjorde seg bedre forstått enn meg som var stille for det meste.
Jeg tror nemlig at våre tanker om egen prestasjon ofte kan hemme oss fra å gjøre så godt vi kan. La si du ikke hadde vurdert deg selv når du skulle snakke engelsk, men bare forsøkt å gjøre så godt du kunne og vært tålelig fornøyd med det. Jeg tror du hadde klart å snakke bedre engelsk da, eller hva tror du? For ikke bare skal du gjøre noe du synes er vanskelig, du snakker deg selv ned samtidig. Er det fortjent? Se for deg at du hadde gjort det samme mot kompisen din. Når han gjorde så godt han kunne, så fortalte du ham hvor dum han er.
Vi er forskjellige vi mennesker og vi er gode på forskjellige ting. Jeg snakker ofte med studenter om å eie det de er gode på, og hva de er mindre gode på. Kanskje det er greit å ikke være helt topp i engelsk? Du er helt sikkert god på noe helt annet som er viktig i din framtidige yrkesutøvelse. Husk at det er ok å ikke være topp i alt!
Hvis du ellers ønsker mer praktiske tips, kan det jo være en idè med engelskkurs, snakke engelsk med folk du stoler på eller å pugge viktige ord, men jeg antar at det ikke var derfor du tok kontakt med oss. :)
Vennlig hilsen
Klinisk sosionom