Tankekjør og flink pike

Som barn var jeg stille, sjenert og introvert – jeg lyttet mye, og sa ikke mer enn jeg måtte. Jeg var en flink pike som gjorde det hun ble fortalt. Istedenfor at jeg tok mye plass i verden, tok verden mye plass i hodet mitt. Det har gjort at jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å se for meg scenarioer som har vært eller som jeg skulle ønske hadde vært, og dagdrømt mye om hva jeg ønsker skal skje fremover. Til hvilken nytte? Ja, det er rett å lære av den gangen man sa noe ufint, men det er ikke nødvendig å analysere hvert bidige ord og hver eneste handling. Vi er mennesker, og det er greit å gjøre feil iblant. Hvorfor er dagens ungdom så jævla opptatt av hvordan vi fremstiller oss selv for andre? Vi er tross alt bare mennesker, i alle våre former og ulikheter.

For å slippe å angre på hva som kunne ha blitt

I senere tid har jeg blitt påvirket av skuffelsen over å ikke prøve, eller ikke si ifra. Og utfordrer meg selv til å gjøre det, i hvert fall prøve! Og det funker! Jeg bruker lønna mi på en ferietur med venner, for det er tross alt jeg som har tjent disse pengene. Alt trenger ikke gå til BSU eller pensjon (helt enda). Jeg forteller den gutten hva jeg føler, til tross for at «normen» i dag er at man skal leke kostbare og spille «spillet». Er man ærlig, ja da kan man bli såra, og skuffa, og alt som følger med. Men det finnes faktisk ingen større skuffelse enn å ikke vite hva som kunne ha blitt! Jeg er fortsatt ikke blitt noe god på å si fra til de som gjør meg urett, men jeg jobber med saken. Det handler om å ha respekt for seg selv. Og deretter stå opp for seg selv og sine meninger, følelser, handlinger eller hva det måtte være. Du har verdi i deg selv!

Jeg tenker fortsatt mye, men jeg har over tid lært meg å gi litt mer faen. I noen ting. Det tar tid, og det er faktisk ikke alt man kan drite i. Ta sjansen fordi, hvorfor ikke? Hva har du egentlig å tape? Hopp i det! Jeg utfordrer deg til å gjøre det samme!