Bør jeg utfordre meg selv å ta kontakt med kollektivet, eller flytte ut?

Du har gjort et modig og klokt valg: å utfordre deg selv på noe du vet er vanskelig for deg! Dette bør du gi deg selv ros for! Mange ville unngått en slik situasjon i utgangspunktet. Jeg blir imponert over hvor modig du er! 

Slike valg som du har gjort, oppfordrer vi til i samtaler med studenter som strever med relasjonelle vansker og utrygghet. Det er ikke enkelt, men for å få til endringer, må vi stå i vanskelige følelser og opplevelser som angst, frykt, tristhet, utrygghet. Ikke minst må vi prøve å møte oss selv med forståelse og omsorg, og aksept for at dette er vanskelig for oss. 

Det du må gjøre er:

1. Hei på deg selv! Anerkjenn at det er vanskelig for deg (du er ikke alene om å kjenne det slik), men at du likevel ønsker å prøve. Selvomsorg kan hjelpe deg mye, på veien for å tørre å ta mer kontakt med andre. 

2. Forsøke å gjøre gradvise forsøk. Tenk at du skal dyppe en tå i vannet, ikke stupe fra 10'ern. Slik at du kan for eksempel, gå ut av rommet når du hører at en person er på kjøkkenet, smile og si hei! Hent et glass vann e.l., slik at du har mulighet til å raskt gå tilbake til rommet ditt. Ikke forvent at du med en gang skal ha en dyp samtale om livets mening. Gi deg selv ros, for at du våget deg ut av rommet! 

3. Neste utfordring kan være å smile, si hei og stille noen spørsmål til personen. Husk at de fleste trives med å bli vist oppmerksomhet og interesse. Veldig mange studenter er ensomme, og vil kunne sette pris på at en annen tar initiativ til å ta kontakt. Kanskje du kan gi en annen person et godt møte, som betyr noe for han eller henne?

4. Hva med å lage deg en kopp te og sette deg ned på kjøkkenet og se om en av de andre kommer? Husk at du ikke trenger å sitte der i timevis, litt er bedre enn ingenting. 

5. Ha toleranse for at et forsøkt ble kleint. Ikke gi opp. "Det ble ikke sånn du hadde ønsket, men det kan handle om mange ting, jeg må ikke gi opp".

Frykten for å ta kontakt med andre, prøver å gi deg beskjed om at dette er farlig og at du burde trekke deg tilbake. Det er derfor det er så krevende å stå i mot denne kraftfulle beskjeden hjernen din setter i gang. Dette er ikke en livsfarlig situasjon, men du er kanskje redd for å bli avvist? Kjenne at du trenger deg på? Forsøk å endre tankene til at: 

• De aller fleste ønsker god kontakt med naboer og mennesker i kollektivet
• De aller fleste ønsker seg nye bekjente og venner
• Hvis du ikke møter naboens blikk, kan hen tolke dette som at du ikke er interessert/er arrogant/ at hen ikke er kul nok for deg etc. 
• Det å hilse og gi blikkontakt er viktig, for å vise interesse og vennlighet. Vi kommuniserer mye gjennom kroppsspråket.
• Det er aldri for sent å ta kontakt "Jeg fikk aldri hilst ordentlig på deg. jeg heter ...", "jeg har helt glemt hva du studerer, hva var det igjen?"

Anbefaler deg ikke å flytte ut, men å virkelig gjøre en jobb med å få kontakt med de menneskene du bor med. En opplevelse av tilhørighet i miljøet vi lever i, er svært viktig for god livskvalitet. Har du en venn eller et familiemedlem, eller en annen du kan dele tankene og følelsene dine med? Hvis du ønsker støtte i denne eksponeringssituasjonen du nå står i, anbefaler jeg deg å ta kontakt med samtaletilbudet i din samskipnad.

Legger ved noen artikler som kan være relevante for deg.

Lykke til, jeg heier veldig mye på deg!