Spørsmål
Hei, jeg er en gutt på 27 år som har mistet motet helt om dagen. Skal til å begynne på en master, noe jeg burde være glad over, og som jeg egentlig er glad over. Det er noe jeg kan, og som er en riktig karriere vei for meg. Jeg har potensiale til å klare meg ganske bra, men sliter med ensomhet tiltross for at jeg har hatt mange muligheter sosialt. Det er nemlig depresjon og skam for hvor jeg kommer ifra og hva jeg sliter med som holder meg tilbake. Jeg har mange psykiske problemer uten at jeg noen gang har vært hos en psykolog. Sliter blant annet med traumer fra oppvekst hjemme, itilegg til at jeg ble mobba gjennom hele oppveksten. Har også OCD og er konstant stressa for hva som kan skje eller ikke kan skje. Ingen diagnose, men jeg har studert nok psykologi til å forstå at jeg egentlig skulle hatt hjelp. Det som plager meg mest er at jeg ikke har hatt noen kjæreste. Hatt flere muligheter, ikke det som er problemet. Det er tap av energien og skamen for hvem jeg er som er problemet
Psykolog svarer
Det er leit å høre at du kjenner at du har mistet motet. Jeg synes du viser god innsikt i hva du strever med, og på en måte høres det også ut som at du ser at du nå må ta noen grep. Du har hatt det slik over lang tid, og sikkert forsøkt mye.
Du har mye på plass i livet, men du får ikke til å kjenne stolthet og glede over det. Mange som bærer på smertefulle erfaringer som traumer fra hjemmet og mobbing i barndom, kjenner seg igjen i den opplevelsen. Videre høres det ut som at du er redd og holder tilbake, når andre ønsker å komme nær deg. Du kjenner at noe vesentlig mangler i livet ditt, nære relasjoner og først og fremst en kjæreste. Dette er utrolig viktig for at vi mennesker skal ha det godt, å kjenne tilhørighet og nærhet til andre.
Vi mennesker har alle våre styrker og svakheter, sårbarhet og smerte. Ingen er perfekte, og det er heller ikke det perfekte vi elsker. Du må våge å tro at du er god nok som venn og kjæreste. Hva skal til for at du skal tørre å gripe mulighetene? Er du redd for skuffelsen ved en mulig avvisning? Eller er det skammen som står i veien og forteller deg at du ikke er god nok?
Dersom du strever med å våge deg nær andre mennesker, kan det kanskje være fint å utforske dette sammen med en rådgiver eller psykolog. Ettersom du er student har du mulighet til å ta kontakt med din studentsamskipnad for å be om samtale med en fagperson. Studentsamskipnadene har også gode kurs som er gratis, som kan være et sted å begynne.
Jeg ønsker deg lykke til med å frigjøre deg fra skammens lenker. Du fortjener å ha det godt med deg selv og med andre. Jeg heier på deg <3
Vennlig hilsen fra psykologen