Spørsmål
Sliter veldig med å sette meg ned og lese til eksamen. Føler at alle er klare, men jeg ligger så langt bak, nok til å vite at jeg kommer til å stryke. Strøk my på det forrige studiet jeg gikk på og ble holdt av et år. Nå er det som om jeg bestemmer på forhånd at jeg kommer til å stryke, så jeg ender ikke opp med å prøve engang. Det har gått en del år og lever fortsatt i samme syklusen. Det har godt utover selvfølelsen min, reaksjoner, økonomien min og jeg sitter fast. Klarer ikke å skaffe venner for jeg føler meg mindreverdig, og jeg er som oftest også eldre enn dem. Føler meg så dum for å ha latt syklusen gå så lenge. Så tydeligvis trenger jeg hjelp. Alle beveger seg fremover, men jeg sitter fast i fortiden. Klarer ikke å se for meg en fremtid og slt er bare mørkt og dystert. Jeg har skuffet meg selv og familien og jeg skulke ønske jeg hadde mer disiplin og tro på meg selv. Vet at jeg er den eneste som kan få meg ut av denne situasjonen, men vet ikke helt hvordan:(
Psykolog svarer
det høres ut som du har strevd skikkelig med studiesituasjonen din over lengre tid og ikke har det særlig bra, i hvert fall når det gjelder studiene. Det høres også ut som det er vanskelig å se hva du kan gjøre for å få det bedre, inkludert å se hvilke ressurser, valg og muligheter du faktisk har. Sånn kan det dessverre bli, og det kan være vanskelig å finne vei videre på egenhånd, slik du forteller om. Å klandre seg selv er dessverre veldig lett, men ikke så konstruktivt. Det er trolig deg selv som må gjøre noe for å komme videre, men det betyr ikke at alt ved din situasjon er din skyld eller at du bør være ugrei med deg selv fordi du står fast. Det er rett og slett ikke så lett alltid, og det kan være egenskaper ved livet ditt som gjør det ekstra vanskelig, også egenskaper du ikke har valgt.
Kort fortalt, foreslår jeg at du snakker med noen, enten det er en venn eller en i familien du er trygg på at vil deg vel og som ikke er like kritisk til deg som det kan høres ut som du har blitt mot deg selv. Ut ifra det du skriver, kan det høres ut som du har mistet troen på deg selv og skammer deg over situasjonen din, så det kan hende det er vanskelig å gjøre nettopp det jeg foreslår. Hvis det er sånn, og kanskje uansett, tenker jeg det kan være en ide å undersøke kurstilbud for selvhjelp eller snakke med en fagperson om dette - sjekk ut tilbudet (både for å snakke med noen og for kurs) på din samskipnad. Det er også mulig å høre med fastlegen din, om du opplever å kunne dele sånt med hen. Et annet alternativ er å snakke med noen anonymt over telefon eller nett, Mental Helse: 116 123 (hele døgnet). Kirkens SOS: 22 40 00 40, Chat med Kirkens SOS hver dag fra 18.30-22.30 (fredag frem til 01.30) eller Studenttelefonen: 116 123 (tast 3) (Alle dager fra kl 16.00 til kl 06.00. Jeg legger ved en del linker som kan være relevante for deg, selv om jeg ikke mener å si at du nødvendigvis fyller kriteriene for en diagnose - det vet jeg for lite om deg til å påstå. Du finner sikkert også flere svar og artikler som kan være relevante for deg om du søker på sidene våre.
Selv om det kanskje ikke ser sånn ut, er det mange som strever i perioder av livet sitt, ikke minst i forbindelse med studier. Jeg håper du finner det du trenger for å komme videre i livet. Lykke til!
Vennlig hilsen fra psykologen