Skippertak og stryk

Min første eksamensperiode på universitetet ble en uhyggelig overraskelse. Jeg syntes jeg hadde gjort en god innsats, jeg hadde møtt opp til hver forelesning og tatt notater, deltatt på seminar og skrevet oppgaver. Samtidig lå pensumbøkene nesten urørt, lesingen hadde jeg nedprioritert til fordel for verv i studentforeninger og hyppige besøk på studentpuber. Etter siste forelesning ble jeg overlatt til meg selv sammen med flere hundre sider pensum. Jeg innså at jeg kunne få spørsmål om hva som helst, og at jeg nesten ikke husket noe. I dagene fram mot eksamen leste jeg til langt på natt, samtidig som stadig flere bekymringer begynte å kverne i hodet.

Hva om jeg ikke klarte å prestere?

Jeg kom meg gjennom de to første eksamenene, men den siste uken før juleferie var jeg utslitt av skippertakslesing og stress. Jeg møtte opp til siste eksamen, og da jeg åpnet oppgaven ble hodet fullstendig tomt. Det endte med at jeg leverte blankt og måtte ta eksamen på nytt.

FAKTA

Hei! Studenterspør-redaksjonen har ansatt studenter til å produsere innhold på sidene våre. Denne artikkelen er derfor til deg som student, fra en student.

Angsten vokste

Jeg innså at jeg måtte gjøre noen endringer i studiehverdagen for å stille bedre forberedt neste gang. Jeg lagde en oversikt over semesteret og en arbeidsplan, og saumfarte nettet etter tips om effektiv lesing. Men jeg klarte ikke riste av meg bekymringene om eksamen, jeg husket den ekle følelsen av å ikke kunne svare på oppgaven. Når jeg satte meg ned med pensumbøkene kunne jeg bli overveldet av frykten for å ikke prestere, kjente hjertet banke hardere og svetten renne.

Det var vanskelig å snakke med familie og venner om eksamensangsten. Jeg fikk høre at det ikke var noe å bekymre seg for, jeg hadde jo stort sett alltid fått gode resultater på skolen. Neste runde med eksamener gikk riktignok bedre enn første gang, men da jeg startet på det andre året kjente jeg allerede i august at jeg gruet meg til eksamen.

Kurs i angstmestring

Jeg forstod at jeg trengte hjelp, og meldte meg på kurs i mestring av eksamensangst hos SiO. Der lærte vi flere effektive teknikker for å roe ned kroppen, og diskuterte hvordan vi kunne skape gode arbeidsvaner. Dessuten møtte jeg andre som slet med eksamensangst, og det kjentes enklere å snakke om det med folk jeg ikke kjente. Men kurset varte bare én kveld, og snart kjente jeg stresset komme krypende tilbake.

Jeg tenkte at løsningen var å jobbe enda mer, og brukte hver eneste ettermiddag og kveld på studier. Når jeg dro på fest eller fritidsaktiviteter fikk jeg dårlig samvittighet for å ikke lese, og etter hvert sluttet jeg å være sosial. Jeg klarte ikke å slappe av, glemme studiene i noen timer og kose meg, slik alle andre så ut til å gjøre. Jeg tenkte på eksamen konstant, og begynte å bli redd for at jeg ikke skulle klare å fullføre studiet.

Psykologhjelp

Jeg hadde ikke lyst til å slutte å studere – egentlig var det jo veldig spennende, men eksamensangsten var for mye å håndtere på egenhånd. Jeg undersøkte mulighetene for å gå til psykolog, og sendte inn søknad til studentklinikken på Psykologisk institutt ved UiO. Det føltes som et nederlag. Jeg skammet meg over å takle studiene så dårlig at jeg trengte psykolog, og tenkte at det måtte være noe galt med meg.

I løpet av de første timene i terapi skjønte jeg at det var nettopp dette jeg trengte å jobbe med: tankene om at jeg ikke var bra nok, og de skyhøye kravene jeg satte til meg selv. Det var en stor lettelse å kunne snakke med en som lyttet uten å fortelle meg at det jeg følte var feil. Jeg fikk hjelp til å forstå hvor prestasjonsangsten kom fra, og lærte ulike teknikker for å håndtere den. Etter hvert forstod jeg at angsten er en fysisk reaksjon som ikke er farlig, og at bekymringene bare er tanker jeg ikke trenger å gi så mye oppmerksomhet. Jeg innså at det også er viktig å sette av tid til fritid og venner, og at eksamensangst er noe veldig mange opplever.

I høst startet jeg på et nytt studium, og da jeg ble kjent med de andre fortalte jeg at jeg hadde slitt mye med eksamensangst og følte et press om å prestere. Alle jeg snakket med fortalte at de hadde kjent på det samme. Fremdeles kan jeg kjenne den vonde klumpen i magen og bekymringene som trenger seg på, men jeg vet nå at det ikke er noe galt med meg – jeg er ikke angsten, den bare dukker opp av og til, og jeg trenger ikke sitte alene med den.