Spørsmål
Jeg er en student som ikke fullfører studiene på normert tid, og dette preger meg sterkt hver eneste dag. Det går knapt en dag uten at jeg tenker på det. Høsten 2025 tok jeg en vanskelig, men nødvendig beslutning om å utsette ett fag på grunn av høyt stressnivå og svært lav mestringsfølelse. Denne avgjørelsen har påvirket meg på mange plan, blant annet gjennom redusert selvtillit og en følelse av nummenhet. Nå som sommeren nærmer seg, opplever jeg at disse følelsene forsterkes, særlig i forbindelse med avslutningsfesten som skal holdes etter innlevering av bacheloroppgaven. Jeg kjenner at jeg ikke ønsker å delta, fordi jeg synes det er veldig vanskelig å se medstudenter bli ferdig utdannet mens jeg selv ligger ett steg bak, selv om jeg også fullfører samme år, bare litt senere. Jeg føler meg forvirret og usikker, og lurer på hvilke råd dere har, særlig fordi navnene blir ropt opp under avslutningsseremonien, og det føles vanskelig om mitt navn blir ropt opp når jeg ikke er til stede.
Klinisk sosionom svarer
Så fint at du tar kontakt med oss, og ikke sitter alene med disse bekymringene. Jeg håper jeg kan hjelpe deg litt på veien, slik at du etter hvert tørr å snakke med en venn, familie, eller noen på studiet. Å sitte i slike tanker alene er tungt og vanskelig. Slik du beskriver det så kan det se ut som du føler på skam. Denne skamfølelsen får ofte vokse i eget hode, men minsker når du setter ord på den til noen av folkene i livet ditt.
Det å utsette en eksamen er veldig vanlig. I jobben min som rådgiver i helsetjenesten møter jeg ofte studenter som har utsatt et eller flere fag av forskjellige grunner. Jeg synes du skal prøve å holde fast ved tanken på at dette var en nødvendig beslutning for deg. Kanskje du kan klare å gi deg en klapp på skuldra for at du klarte i ivareta egne behov og helse i den krevende situasjonen? Det er lett å kritisere seg selv når man ikke klarer det man tror alle andre får til. Prøv å møt deg selv som en god venn, og vær like vennlig med deg selv som du ville ha vært med din beste venn. Dette er eksempel på selvmedfølelse, som de fleste av oss trenger å øve mer på.
Jeg får lyst til å være heiagjengen din, som oppfordrer deg til å gå på avlutningfesten sammen med medstudentene dine, selv om du har et fag igjen for å fullføre graden din. Jeg synes du skal snakke med en person du stoler på, og fortelle det akkurat slik det er. Kanskje kan du vise det fine innlegget du har skrevet? Trolig vil du få mer støtte og forståelse enn du frykter.
Prøv å sette ord på hva du frykter når navnet ditt blir ropt opp, uten at du er der. Skriv det ned, og se om du kan klare å sortere ut hva det handler om. Bekymring og grubling, som du gjør hver eneste dag, påvirker psykisk helse og øker faren for angst og nedstemthet. Derfor et det viktig at du prøver å redusere bekymringen slik at den ikke får så stor plass. Sett feks av 20-30 min med gruble-og bekymringstid til et fast tidspunkt hver dag. Hvis du legger merke til at du begynner å bekymre deg midt i en forelesning eller når det ikke passer, så sier du til deg selv "at dette skal jeg gruble i bekymringstiden min". Du kan lese mer om dette i artikkelen jeg har lagt ved.
Sommer og avslutningsseremonien kommer. Hvis du møter frykten din, så vil du trolig oppleve at du står i det stødigere enn du tror. Hvis du unngår det du er redd, så vil angsten forsterkes, og du går kanskje glipp av noe i livet som du egentlig ha lyst å delta på.
Jeg ønsker deg masse lykke til med avslutningen av studiet!
Vennlig hilsen
Klinisk sosionom