Spørsmål
Hei, jeg har hatt det tøft noen år etter mye hadde skjedd i biologisk familie (som snudde litt opp ned på tidligere livshistorie), og hatt en opplevelse av at jeg mister meg selv lett/ikke kjenner meg selv godt nok (tror jeg). Jeg har hatt noen episoder der jeg har følt meg helt tom personlighetsmessig. Jeg fikk mye angst, noe som skapte utfordringer sosialt. Eller var det det at jeg i utgangspunktet ikke visste helt hvem jeg var. Usikker. Jeg har jobbet mye med dette, både med å roe ned og bli bedre på å utfordre meg på forskjellige arena. Jeg har erfart at førstnevnte er viktig for å få noe ut av sistnevnte. Jeg har nå fått mer og mer lyst til å tilbringe tid med meg selv, typ droppe planlagt dnt-tur og heller telte for meg selv. Jeg erfarer at jeg lærer mye da om meg selv når jeg har tid. Samtidig dukker tanken opp: hvor rar og isolert blir du da? Mister jeg noe på veien? Osv.
Psykolog svarer
Takk for at du deler noe nært og ærlig. Virker som du har vært gjennom noen viktige livsendringer knyttet til din familiehistorie. Da er det helt normalt å kjenne seg "borte fra seg selv". Samt kjenne på tomhet og usikkerhet rundt hvem du er.
Det at du nå kjenner lyst til å være mer alene og søker ro – for eksempel alene i naturen – kan være en veldig sunn respons. Når vi trekker oss litt tilbake, kan vi lettere høre vår egen stemme. Det handler ikke nødvendigvis om å isolere seg, men om å gi seg selv rom til å vokse og finne retning. Dermed tenker jeg at alenetid kan være veldig verdifullt, så lenge det ikke utelukkende blir en flukt fra sosial kontakt.
Virker som du er godt i gang med en viktig reise. Ønsker deg lykke til på ferden <3
Vennlig hilsen psykologen