Jeg sliter med gjenåpningen av samfunnet og følelsen av at alle andre drar fra meg i livet. Pga en helsetilstand så kan jeg nesten ikke være på universitetet eller med venner (uavhengig av covid). Under Covid har jeg følt meg mer normal enn noen gang før, og har kunnet være sosial og hatt forelesning på zoom. Nå føler jeg at alle gleder seg til gjenåpning og har ting de skal gjøre, mens jeg sitter igjen alene med et (for min helses del) dårligere studietilbud og er mer isolert nå enn hva jeg var under lockdown. Jeg føler alle drar fra meg i livet og skal få seg jobb, på utveksling eller bare feste mens jeg ikke kan gjøre noen av delene. Jeg prøver å fokusere på det positive og alt jeg har, men akkurat nå er det vanskelig. Har du noen råd til hvordan jeg kan håndtere denne følelsen?
Takk for ditt spørsmål om et tema som jeg vet mange studenter føler på, med eller uten helsetilstander.
Det hørtes ut som en veldig vanskelig situasjon, og særlig nå som det er så ekstremt fokus på alt som "alle" skal ta igjen fra tiden med nedstenging - og som du ikke kan ta del i. Det å forsone seg med en krevende helsesituasjon er nok ikke gjort «en gang for alle», og nå som det er en overgangsfase etter nedstenging og en ny tilværelse må du kanskje gå nye runder.
Du skriver at du følte deg mer normal enn noen gang under covid. Kanskje kunne det å snakke med noen i samme eller lignende situasjon som deg vært til hjelp? Slik at det ikke føltes ut som du var så alene igjen. Det finnes en del samtaletilbud for ulike helseproblemer, så om du tenker det kunne vært til hjelp kan du høre med din behandlingskontakt eller ditt lokale sykehus om det er noen gruppetilbud som kunne vært aktuelt for deg. Eventuelt om det er podkaster med tema å leve med en alvorlig helsetilstand eller selvhjelpslitteratur?
Dette med at studietilbudet har blitt dårligere kunne det forresten vært aktuelt å snakke med tilrettelegginstjenesten ved ditt studiested om.
Dårlig helse kan utløse sorgreaksjoner, og det kan ta tid å bearbeide. Det er viktig å tillate seg å søre over det man mister og å reagere følelsesmessig. Samtidig må en også, slik som du forsøker, fokusere på det positive og holde godt fast i det i livet som er viktig for en. Det er ikke alltid lett å godta at livet man ønsker å leve ikke er det livet man har, og kanskje kan samtaleterapi hjelpe deg? Gjennom kontakt med fastlege kan du få hjelp med henvisning til psykolog. Du kan også undersøke samtaletilbud ved din samskipnad - f eks en rådgiver (sosionom). En rådgiver kan gi deg anledning til å tenke høyt rundt egen situasjon og se om det kan finnes noe du kan gjøre for å påvirke studiesituasjonen som du sier har blitt dårligere etter gjenåpningen. Slik skal det jo ikke være, og det kan være du har rett til mer tilrettelegging enn du får nå.
Med vennlig hilsen,
Rådgiver