Spørsmål
Noen ganger føles det som jeg lever et liv som er preget av stille desperasjon, og det er nesten som jeg bare går å venter på at en dag vil alt jeg undertrykker komme fram og gjøre at jeg mister fatningen helt. Jeg har mange grunner til å være takknemmlig over livet mitt, jeg har et godt forhold til familien min, tak over hodet og alt det, men jeg har egentlig ingen mening og skjønner oppriktig ikke hvordan jeg har klart å komme hit til et punkt hvor alle drømmer og ambisjoner har gått bort fordi alt jeg klarer å fokusere på er at jeg føler meg så ufattelig alene i verden og jeg har ikke energi til å prøve å ordne dette utenom at jeg legger hele min sjel i studiene tar opp fag fordi vil ta bachelor i noe annet igjen, det er nesten som jeg observerer hele livet mitt utenfra, og jeg klarer ikke fake at jeg er en ''normal'' person sånn at jeg kan få det jeg vil ha (menneskelig kontakt) og helt ærlig at noen skal like meg (romantisk sett) lol, ja det var alt jeg ville si.
Psykolog svarer
Tusen takk for et veldig fint spørsmål, som jeg vet mange kan kjenne seg igjen i. Jeg synes du beskriver godt den ensomheten vi alle kan kjenne på når en føler seg alene i seg selv. Til syvende og sist er vi jo alle alene med våre egne tanker, selv om vi har andre mennesker rundt oss. Siden dette er noe vi alle kjenner på, kan det også kanskje være en trøst og et fellesskap i nettopp dette? Selv om du føler deg alene i det, kjenner du på universelle følelser som alle mennesker fra tid til annen kan kjenne på. Med andre ord; du er ikke en "unormal" person, bare et vanlig menneske.
På tross av at du har familie og ting å være takknemlig for, kjenner du på en mangel på mening og jeg tror du er inne på et viktig tema der. Vi ønsker alle å fylle livet vårt med mening. Å gjøre noe meningsfylt, henger faktisk sammen med bedre psykisk helse. Å gjøre noe fint for andre, kan bidra til større følelse av mening. Men du kan også gjøre noe meningsfullt for deg selv. Kanskje kan det være å bruke tid på noe du liker? Som barn gjorde du kanskje intuitivt mye av det du likte å holde på med, men dette kan fort bli litt borte når du blir voksen og får mer ansvar. For eksempel, hvis du likte å være ute i skogen, eller lese en bok, hvorfor ikke sette av litt tid til å faktisk gjøre det? Forskning viser at det å gjøre noe aktivt, som man trives med, er forbundet med å føle seg mer lykkelig.
Du skriver også at du ønsker deg mer menneskelig kontakt og en som kan like deg romantisk sett. Dette er et dypt og grunnleggende behov i alle mennesker, og så fint at du har funnet ut at det er det du trenger. Jeg forstår deg dithen at du synes det er vanskelig å oppnå dette pga alle tankene om å føle deg alene. Men kanskje kan du dele tankene dine med noen? Ved å snakke med noen, vil du faktisk føle deg mindre alene og kjenne på en sterkere kontakt med andre.
Ved å stille spørsmålet ditt på denne siden, er jeg sikker på at du også er med og bidrar til at andre studenter som leser dette, kanskje føler seg mindre alene. Så tusen takk for spørsmålet ditt. Håper svaret mitt kan være til nytte for deg.
Vennlig hilsen fra psykologen