Spørsmål
Jeg føler meg ofte ensom, samtidig har jeg lyst til å være alene. Jeg forstår ikke om jeg trenger å være mer sosial, eller mindre sosial, og jeg synes at jeg har prøvd ganske hardt de siste årene på å finne det ut, men jeg skjønner det fortsatt ikke. Helt siden jeg var liten har jeg vært mye for meg selv, var nok ganske annerledes fra de andre på min alder på flere vis. Jeg har alltid hatt venner, men har sjelden følt at vi er veldig nære. Men jeg trives godt i mitt eget selskap, har kanskje blitt for vant til det. Likevel har jeg, nesten så lenge jeg kan huske, følt at jeg har savnet et eller annet. I årene etter at jeg flyttet hjemmefra har jeg prøvd å være mer sosial og har f.eks. vært mye aktiv i studentforeninger. Jeg føler likevel ikke at det har løst problemet; føler meg fremdeles litt "frakoblet" fra andre mennesker og trives best alene. Begynner å lure på om jeg sliter med å knytte meg til folk. Grubler også mye over livet mitt, fortiden o.l. Er det normalt å være sånn?
Rådgiver svarer
Det er helt normalt å synes det er utfordrende å knytte gode og dype vennskap. Det er også normalt å ha varierende behov for å være sosial, og å kunne trives både alene og i felleskap med andre.
Ut fra det du skriver forstår jeg at du tenker og grubler mye over hva du trenger og hva du trives med. Ofte er svaret sammensatt, nettopp fordi du er sammensatt som menneske. Det går helt fin an å trives i eget selskap, og ofte ønske og trenge egentid – samtidig som du kjenner at dypere vennskap er et savn. Også introverte trenger å være sosiale, og kjenne på den energien og tilhørigheten som en dypere relasjon gir. Men i passe doser, og på egne premisser. Nå vet ikke jeg om du ser på deg selv som introvert - en som lader batteriene best når du er for deg selv. Men du har tydeligvis også en utadvendt side, og det trenger ikke være noen motsetninger mellom disse.
Du skriver at du føler deg ensom, selv om du har venner og er aktiv på ulike arenaer. Ensomhet henger gjerne sammen med savnet av dypere relasjoner. Noen en føler seg nær og trygg på, som en kjenner et fellesskap med og tør å være seg selv med. Å komme dit i et vennskap krever både tid og energi. Det krever at du (og den andre) beveger deg fra et overflatisk nivå, til å virkelig dele meninger og tanker, og rett og slett "byr på seg selv". Og ikke bare en gang, men flere.
Hva tror du det er som holder deg tilbake fra å utvikle dypere vennskapsrelasjoner? Har du ikke funnet noen du matcher godt nok med ennå? Kan det være noe du prøver å beskytte deg selv mot?
Eller kan det tenkes at du kan ha en tendens til å være litt streng med deg selv? Hva tenker du egentlig om deg selv og dine muligheter til å få gde venner? Du skriver at du har vært mye alene tidligere, og at du har følt deg annerledes. Føler du deg fortsatt annerledes? Klarer du å se at andre kan ha lyst til å bli venn med deg, og at du kan være en god venn for andre?
Det er fint at du reflekterer og har et ønske om å bli klokere på egne utfordringer. At du skriver inn hit er en god start på å få hjelp til å forstå litt mer av sammenhengene i det du opplever. Jeg lurer på om du kunne tenkt deg å sortert litt mer i det du tenker og føler, sammen med noen som kan støtte deg litt på veien? Kanskje kan du ha lyst til å sjekke ut samtaletilbudet ved din studentsamskipnad, der du kan sparre med en nøytral fagperson?
Jeg heier uansett på at du finner din balanse som er riktig for deg, når det kommer til behov for egentid og sosialt liv. Vedlagt finner du noen artikler om vennskap som jeg tenker kanskje kan være nyttige for deg å lese.
Ta godt vare på deg selv!
Vennlig hilsen fra studentlivsrådgiver