Jeg tror jeg har sosial angst. Jeg vil ikke ha det sånn. Hva kan jeg gjøre?

Så bra at du spør om dette, for dette er du ikke alene om. Faktisk opplever en av tre studenter alvorlige psykiske plager, og angst og depresjon er av de vanligste.

Det går an å få hjelp for dette, så ikke gi opp; det finnes håp og jeg tror du kan komme deg ut av dette.

Jeg kommer tilbake til hva du kan gjøre.

Først vil jeg bekrefte at det du beskriver stemmer godt overens med hvordan sosial angst oppleves, og det er også vanlig at angst og depresjon henger sammen. Frykten for å bli negativt vurdert oppleves av mange som en reell trussel mot opplevelsen av å være akseptert og inkludert og høre til i deg vi gjør.

Hvis det, slik du beskriver, blir et mønster av ubehag som du opplever i mange sammenhenger, er det ikke rart at du unngår situasjoner som får deg til å føle det sånn. Og da kan det fort bli vanskelig å fungere i studiet og i livet.

For å kunne gjøre noe med dette kan det være nyttig å se på hvordan angst kan bli så overveldende og invaderende.

• Frykt er en av de viktigste og sterkeste følelsene vi har, og den er med på å bestemme hva vi gjør i situasjoner.
• Hvis vi ikke blir redd når noe er farlig vil vi utsette oss for fare og potensiell død. Frykt er på den måten nyttig for oss for å bli klar over og handle i møte med fare.
• Takket være evnen til å bli redd kan vi overleve, men også leve i en farlig verden.
• Frykt, bekymring og angst er variasjoner av det samme, og vi kaller det ofte angst når det ikke er tydelig hva vi er redd og når følelsen varer over tid.
• Angst og frykt er veldig fysisk. Vi kaller det en følelse, men det gir også veldig tydelige fysiske reaksjoner som er umulig å overse, og de symptomene du beskriver er typisk.
• Det har lite å si om det er en reell farlig situasjon (det brenner!) eller om det er en tenkt fare (jeg tror blir negativt vurdert). De fysiske symptomene kan være helt lik.
• Vår fryktreaksjon gjør at vi kan flykte eller sloss, med større fysisk styrke og økt sjanse for å overleve. Det styres av hormoner, og det er virkningen av de som vi kjenner i kroppen, og som kan være veldig ubehagelige.
• Når det ikke er noen konkret fare som tar oppmerksomheten er det lett å bli veldig obs på frykten som kjennes i kroppen. Det gir ikke mening og det kan øke følelsen av at noe er alvorlig galt.

Sosial angst har sammenheng med opplevelsen av kroppslig ubehag i situasjoner. Litt forenklet kan det bli en selvforsterkende negativ sirkel på denne måten:

1. Vi kjenner i noen situasjoner på et veldig tydelig ubehag (angst) som ikke gir mening.
2. Siden vi gjenkjenner at det blir mønstre av veldig ubehag i noen situasjoner, er det lett å konkludere med at situasjonene er problemet, eller at vi selv ikke fungerer i slike settinger.
3. Når vi selv blir oppmerksom på at vi ikke fungerer særlig godt, begynner vi ofte å tenke på hva andre legger merke til og tenker om oss. Derfor blir vi enda mer fokusert på alt som kjennes feil.
4. Så begynner vi å grue oss til gitte settinger, og forsterker dermed opplevelsen av at situasjonene er negative for oss. Samtidig blir vi mer oppmerksom og kjenner mer etter alle fysiske ubehag som forekommer, og hva andre tror og tenker.
5. Så begynner vi å unngå slike settinger, og vi definerer slike situasjoner som for ubehagelig til at vi kan eller vil utsette oss for dem, og at vi ikke duger slik andre gjør.
6. Og så smitter kanskje ubehaget over til nye typer situasjoner, og det blir flere ting vi unngår, og følelsen av å være udugelig eller å feile øker.

Det er lett å se hvordan dette kan bli overveldende, og da er det kort vei til en konklusjon om at man ikke mestrer det man vil og det andre får til. Dette blir en sirkel av dårlig fungering som det ikke er lett å komme seg ut av.

Hvis du kjenner deg igjen i dette er det ikke rart at alt kan føles håpløst og deprimerende.

Så; hva kan du gjøre.

Det er fullt mulig å komme seg ut av dette. De aller fleste som søker hjelp for dette får det bedre og opplever mestring og økt tillit til seg selv.  Du kan til og med lære ting om deg selv som vil være nyttig resten av livet.

Og det starter med å oppsøke hjelp for problemet.

• Siden du er student har du et gratis tilbud om samtaler med kvalifisert helsehjelp gjennom studentsamskipnaden din. De fleste samskipnader vil tilby deg et behandlingstilbud eller samtaler for å løse problemene.
• Det finnes mange selvhjelpsprogrammer der du kan få kunnskap og metoder for å takle angstlidelser, som dette fra NHI. Det går an å gjøre dette på egenhånd, men det gir ofte bedre og mer langvarig effekt å ha en kompetent hjelper med på laget.
• Hvis du ikke har tilgang til en samskipnad kan du søke hjelp hos fastlegen, og bli henvist til behandling. Det kan også være nyttig å oppsøke fastlegen for å dokumentere hvordan du har det, spesielt hvis dette begrenser din studieevne.

Jeg håper dette svarte på ditt spørsmål, og at noe av det blir nyttig for deg. Jeg legger ved en artikkel som sier mer om dette og er fin å lese.

Lykke til!