Jeg syntes første skoledag var helt fryktelig. Jeg husker at jeg hadde sjekket ruterappen sikkert tjue ganger, bare for å være helt sikker på at jeg ikke hadde misforstått tiden det tar å komme seg til skolen, eller hvordan faktisk å komme seg dit. Denne grundige planleggingen, førte selvsagt til at jeg var en halvtime for tidlig ute. Det var her det vanskelige begynte. Til tross for at det var tidlig, hadde det allerede formet seg gjenger rundt på plassen utenfor skolen. Var de nye studenter? Kjente de hverandre fra før av? Uavhengig av hvordan eller hvor lenge de hadde kjent hverandre, virket det i alle fall som om de allerede var bestevenner. Jeg hatet å stå der som en tafatt 5-åring, men jeg fikk meg bare ikke til å gå bort og ta kontakt. I en studentsetting, når er det egentlig verst å være sjenert? Første skoledag, som for meg? I pausene? Lunsjen ligger kanskje høyt på listen? Å være sjenert er kanskje ikke det man anser som er stort problem, sett sånn i verdensperspektiv, men jeg kan si med sikkerhet at det føles sånn når man står i det. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg er en sjenanseekspert, men jeg har imidlertid lært meg et og annet triks gjennom mine 5 år på universitetet.

Vi er alle i samme båt

For meg har det fungert godt å tenke at jeg ikke er alene om å ha den følelsen. Vi er jo alle bare mennesker med våre usikkerheter, og det vi ofte ønsker er ikke mer komplisert enn bekreftelse. Har du noen gang opplevd at noen har kommet bort til deg og introdusert seg selv og det har vært uhyggelig? Nå skal ikke jeg si med sikkerhet at det ikke har skjedd, men poenget er at det ofte kun tas som et komplement og oppfattes hyggelig å bli møtt av nye mennesker, som viser interesse. Kanskje er det en som føler akkurat det samme som deg du tar kontakt med?

Still spørsmål

Vi har alle kjent på den følelsen når samtalen begynner å dø ut og vi har ikke peiling på hva vi skal si. Dette er heller ikke spesielt komplisert, for på samme måte som at mennesker liker bekreftelse, liker vi også å snakke om oss selv. Still spørsmål om hva folk driver med, hvordan de endte opp der, hva som gjør dem glad eller om de fornøyde med der de er. Dette er gode samtalestartere, og da er det bare å grave videre.

Folk flest har gode intensjoner

Et annet punkt som har hjulpet meg mye i å begrense min sjenanse, er å alltid tenke det beste om mennesker. Noen vil kanskje kalle dette naivt, men ved å møte mennesker med tanken om at de kun vil ditt beste, kan vi også senke terskelen for å ta kontakt. Og vet du hva det beste med dette er? Om det skulle vise seg at dette ikke var et fullt så hyggelig menneske likevel, er jo heller ikke dette et menneske du ønsker å ha i livet ditt. Da er det ikke verre enn å forsøke igjen med et nytt menneske.