«Han er SÅ kjekk!», hørte jeg to venninner si i kor, mens de snublet bortover kunstgressbanen. Det så ut som de var helt i ørska. Vi var 12, nesten 13 år. Jeg forsto ikke en dritt. Jeg hadde ikke sett noen kjekk gutt. Eller det vil si: Jeg så at det var gutter der. Men at de var kjekke? Hæ?

«Jeg tror jeg er forelska i Edward!», sa venninna mi. Venninnene mine og jeg gikk på ungdomsskolen og hadde akkurat sett den nye Twilight-filmen på kino. Venninna mi var forelska i hovedkarakteren. Jeg skjønte helt ærlig ingenting. Hvordan var hun forelska i han?

«Hvem er kjekkest? Stefan eller Damon?». En venninne hadde klart å overtale meg til å se på serien The Vampire Diaries, og det store spørsmålet som ble stilt på internett var hvem av disse to «kjekkasene» som var kjekkest. Problemet mitt var bare at jeg aldri klarte å velge, uansett hvor hardt jeg stirret på bildene av dem. For jeg klarte bare ikke å se at de på noen som helst måte var kjekke. Og hva betydde egentlig ordet kjekk?

På ungdomsskolen hadde vi stadig nye par i klassen. Og dette ble annonsert. «Thea og Jonas er sammen!», «Tiril og Even er sammen!», «Tuva og Martin er sammen!». Men jeg skjønte liksom aldri helt greia. Hva var det jentene så i de guttene der? Selv følte jeg jo ingenting.

Hele livet gjennom har jeg hørt jenter og kvinner snakke om hvor utrolig kjekk skuespilleren Leonardo DiCaprio er, han som spilte karakteren Jack Dawson i filmen Titanic. Jeg har aldri klart å se dette selv. Og med tanke på hvor mange det er som sier dette, så har jeg jo nesten følt meg litt utenfor. Hvorfor kan jeg ALDRI se det andre ser når det kommer til gutter og menn?

Til tross for at jeg alltid visste at jeg aldri hadde vært forelska i en gutt, så var min faste replikk gjennom hele barndom- og ungdomstiden: «Jeg skal ha mann og barn!». Selvfølgelig skulle jeg bo med en mann og ha barn. Alle skulle jo det. Det var jo det livet alle voksne jeg kjente levde. Alle hadde partner av det motsatte kjønn, og barn med denne partneren. Og jeg var jo som alle andre. Så selvfølgelig skulle jeg ha både mann og barn! I tillegg sa jeg setningen «jeg er hetero» helt frem til jeg var 22 år. Men hvordan kunne jeg egentlig vite det? Jeg som aldri hadde hatt romantiske følelser for noen.

Jeg ventet år etter år. Og i en alder av 22 år hadde jeg enda ikke sett en kjekk gutt eller mann. Men jeg trodde virkelig at jeg kom til å finne den rette mannen, hadde bare ikke møtt han enda.

Men jeg likte visst damer, jeg.