Spørsmål
Er i mitt første forhold som startet sent, vi var 30 år. vært sammen i 3 år, blitt forlovet og forsøker å få barn. Vi er i en sånn alder at for meg som kvinne er det ikke mulig å vente så mye lengre før man får barn selv om det gåt veldig negativt utover mine studier og jeg ikke er helt sikker på om det er denne personen jeg vil tilbringe resten av livet med. Vi har fine stunder men er veldig forskjellige. For meg er det blitt litt sånn at jeg bare måtte ta han siden jeg begynte å bli såpass gammel selv om jeg på samme tid er blitt veldig glad i han. Men jeg føler kanskje jeg kunne funnet en som passet meg bedre og samme for han. Han har en veldig irriterende familie for meg som han alltid prioriterer over meg og tar siden til. Dette gjør at jeg bruker mye tid på å irritere meg over familien hans. Vet heller ikke om jeg orker å tilbringe livet med han når familien hans er så invaderende og han alltid tar deres side foran min. Jeg føler meg låst mtp biologisk klokke. Er dette normalt?
Sosionom svarer
Det du beskriver er en situasjon mange kan kjenne seg igjen i, og det er helt normalt å oppleve tvil og ambivalens når man står overfor store livsvalg som det å få barn. At du har disse følelsene tyder på at du tar situasjonen på alvor og ønsker å reflektere grundig før du tar et valg.
Her har jeg samlet tre viktige poenger som kan hjelpe deg med å sortere tankene:
Biologisk klokke og tidsrammer
Det er forståelig at du kjenner press knyttet til biologisk klokke, spesielt som kvinne. Dette kan skape en følelse av hastverk, men det er viktig å huske at beslutningen om å få barn er en av de største valgene i livet ditt. Tenk igjennom hva som betyr mest for deg på lang sikt: er det viktigst å bli mor nå, selv om du har tvil rundt forholdet? Eller er det viktigere å være sikker på at du bygger en familie med en partner du kan stå støtt med gjennom livets utfordringer?
Forholdets styrker og svakheter
Det er naturlig å stille spørsmål om hvor godt dere passer sammen, spesielt når dere har vært sammen noen år og du merker at dere ganske forskjellige. Mange par består av to personer som er forskjellige, og det kan være både en styrke og en utfordring. Spør deg selv:
- Kan dere kommunisere godt om forskjellene deres?
- Hvilke forventninger har dere til hverandre?
- Føler du deg verdsatt og støttet, også når dere er uenige?
- Hvordan ser du for deg å håndtere konflikter, spesielt rundt familien hans, hvis dette fortsetter i fremtiden?
At han prioriterer familien sin kan være en kilde til frustrasjon, og jeg tror det er viktig at dere kommuniserer ordentlig rundt dette nå før dere starter en prosess med å få barn. Kan han bli mer bevisst på dine behov og finne en balanse? Eller føler du at det vil bli vanskelig å løse på en måte som gjør deg tilfreds?
Langsiktig trivsel og verdier
Når du ser for deg livet ditt om 5, 10 eller 20 år, hvordan ser du deg selv og hva ønsker du deg? Dette handler både om din rolle som partner, mor, og individ. Er dette en person du ser for deg å dele livets opp- og nedturer med, eller oppleves det mer som et kompromiss fordi tiden er knapp?
Du sier ikke så mye om hvordan dere kommuniserer pr i dag, men jeg tror det er noe å hente på å være mer åpen med hverandre. Mitt råd er at dere finner tid til ærlig refleksjon og, hvis mulig, søke profesjonell veiledning sammen som par. En nøytral tredjepart kan hjelpe dere med å finne ut om dere kan bygge en sterkere plattform sammen, eller om det er mer riktig å gå hver deres vei.
Husk også at ingen valg er perfekte – det viktigste er å gjøre et valg som er i tråd med dine verdier og hva som gjør deg lykkelig i det lange løp.
Hilsen klinisk sosionom