Identitetskrise- hvem er jeg hvis jeg ikke ivaretar alle andre?

Takk for et spennende spørsmål. Det du beskriver med å plutselig legge merke til din egen væremåte og å stille spørsmål ved om det er slik du skal være tror jeg mange kjenner seg igjen i.

Det å være vennlig og litt ettergivende sosialt er noe som er veldig menneskelig. Vi mennesker er alle genuint opptatt av å bli likt og være en del av "flokken". Derfor kan vi noen ganger også litt ubevisst velge å la endres behov gå foran våre egne, fordi det pleier forholdet til dem rundt oss. Dette gjelder særlig i forhold til dem vi ikke kjenner så godt. De vi er tryggest på er også dem vi setter tydeligst grenser overfor og er mest uenige med. Noen har også hatt perioder i oppveksten eller i ungdomstiden hvor det har vært smartest å være mer enig med andre, fordi det ellers kunne bli vanskelige konflikter. Hvis vi har led på denne måten en stund blir det en automatisert væremåte for oss, og vi gjør det videre, selv om vi ikke trenger det lenger.

Det blir altså en vane å være veldig grei og tilrettelegge for andre. At det blir en vane gjelder både for deg selv og for dem rundt deg. Hvis du for eksempel "alltid" er enig å gjøre som de andre vil, lærer de at de ikke trenger å spørre deg siden du er enig uansett. For din del kan det være vanskelig å komme på andre alternativer fordi du har trent så mye på å gi disse tilbakemeldingene.

Jeg tror at dette med å legge tilrette for at andre skal ha det bra både kan ses på som noe som kan være bra for deg selv og for andre. Noen ganger kjennes det også godt at man kan være den som er snill med andre eller at man unngår en eventuell konflikt. Det å gjøre pro-sosiale handlinger som det kalles er jo det som gjør at vi mennesker bindes sammen. 

Dette er noe som de fleste mennesker gjør, men hvis man kjenner at man gjør det for mye, at man blir for lite tydelig på egne behov og grenser kan man risikere å leve et liv som man ikke ønsker.

Mange kan være redd for at når man begynne å si ifra eller være uenig så vil andre like en mindre. Dette er ofte ikke tilfelle. De fleste mennesker setter pris på at andre er tydelige i sine tilbakemeldinger, fordi da vet man hva man har å forholde seg til.

Å finne ut hvem du selv er er jo noe som gjøres gjennom nysgjerrighet og interesse for deg selv. Hva liker du? Hva har du lyst til? Neste steg er å uttrykke din mening. Du kan legge merke til hvilke ting det er du egentlig har lyst til, men som du velger å ikke si noe om. Ofte kan det være små ting som at man bestiller det alle andre skal ha, eller at man lar være å si hvilken film man egentlig vil se. Det kan være greit å begynne med noe som ikke er for stort og betydningsfullt for deg. 

Når det gjelder dine hensikter for å gjøre dette vil jeg tro at det er for deg som de fleste mennesker, litt blandet. Uten å tenke over det sier og gjør vi mange ting for å unngå ubehag, men så viser det seg at ved å unngå noen slike ubehagelige ting opplever vi mer ubehag med å ikke kunne si ifra. Det er også mer behagelig å være grei enn en som stiller spørsmål med ting- før man er trygg.

Jeg anbefaler deg å prøve litt ut å ikke legge så mye til rette for de andre. I en vennegjeng tar man ofte ulike roller, men kanskje det er på tid å prøve å gi fra seg litt av denne rollen i allfall, så kan jo de andre  få vise at de også kan dele på dette ansvaret.  

Legger med et annet svar her på studenter spør om å sette grenser som kanskje kan være litt til hjelp.

Håper noen av dette var til hjelp for deg, lykke til videre