Klarer ikke tanken på å miste han, men vet egentlig ikke helt hva jeg vil?

Det du beskriver er en svært belastende situasjon å stå i, og det er forståelig at kroppen og tankene dine reagerer så sterkt. Å leve i et uavklart forhold over så lang tid, hvor dere har hatt en emosjonell og relasjonell intimitet uten tydelige rammer, kan skape en dyp form for tilknytning,- og også en stor sårbarhet. Når denne balansen så blir brutt ved at han møter en annen, er det ikke rart at du opplever deg selv i limbo.

Det er viktig å anerkjenne at du akkurat nå ikke vet hva du vil, og det er helt greit. Usikkerheten din er ikke et tegn på svakhet, men et tegn på at du står i et emosjonelt dilemma hvor begge valg oppleves smertefulle: Å vente uten svar tærer på deg, og tanken på å miste ham føles uutholdelig. Når kroppen reagerer med søvnløshet, manglende matlyst og konsentrasjonsvansker, er det et tydelig signal om at situasjonen er mer enn du tåler over tid.

Samtidig er det verdt å legge merke til noe sentralt: Du har uttrykt hva du ønsker,- å gi dere en reell sjanse. Han har, så langt, valgt å ikke gi deg et svar, men å fortsette som før. Det kan oppleves omsorgsfullt at han gir deg tid og oppmerksomhet, men det holder deg også fast i uvissheten. Uavklarthet kan i seg selv være et valg, og det er et valg som i praksis går mest utover deg.

Noen konkrete råd kan være:

• Avgrens ventetiden: For din egen psykiske helse kan det være nødvendig å sette en tydelig, indre (eller ytre) grense for hvor lenge du kan leve i denne uavklarte situasjonen. Ikke som et ultimatum, men som selvbeskyttelse.
• Skill mellom frykt og ønske: Spør deg selv, gjerne skriftlig: Ønsker jeg å være med ham slik situasjonen er nå, eller er det frykten for å miste ham som gjør at jeg blir?
• Ta kroppens signaler på alvor: Før dere eventuelt finner en løsning, trenger du stabilitet nok til å sove, spise og fungere. Det kan bety å ta litt emosjonell eller fysisk avstand midlertidig, selv om det føles vondt.
• Klarhet fremfor håp: På sikt er tydelighet, selv om den gjør vondt,- ofte mindre skadelig enn å leve lenge i håp uten retning.

Det gleder meg å lese at du stiller seg selv spørsmålet om hva du egentlig vil. Det tror jeg vil være nyttig å holde fast på. Først og fremst er det ikke lett å vite hva man faktisk ønsker når man ikke sover, spiser og naturligvis da ikke klarer å konsentrere seg. Det høres ut som om kroppen din har gått inn i en krisereaksjon som kan forklare nettopp dette,- kroppen finner ikke tryggheten til å stoppe opp for å spise eller tillate seg å sovne. Det viktigste nå er selvivaretagelse: forsøk å komme inn i en rutine med søvn, dette kan være tungt i starten. Stå opp til samme tid og legg deg så fort du kjenner deg sliten på kvelden, unngå å sove på dagtid. Ikke bli liggende i sengen om du er helt våken, men gjør noe enkelt (e.g. en lett bok/sudoku), ikke se på skjerm. Ha på alarm og spis noe selv om du ikke er sulten, så du får i det næring. Dette vil også hjelpe på konsentrasjonen. Selv om det er tungt, er dette veldig viktig for å kunne gå videre. Når kroppen får roe seg litt vil det være lettere for deg å komme i kontakt med emosjonene dine, det er disse, i kombinasjon med logikk som vil veilede deg til hva som er det viktigste for deg nå. Selvomsorg er nøkkelen. Det å sette grenser for seg er en stor del av selvomsorg. Kjenn på hvilken relasjon du vil ha med ham og hold fast i det du merker er best for deg. De som er riktige for oss er de som aksepterer oss for de vi er og oppmuntrer selvomsorg.

Det som også kan være til svært god hjelp,- også i tiden før du får roet ned kroppen, er å snakke om det med noen du stoler på. For eksempel har alle studentsamskipnader en rådgivertjeneste med samtaletilbud. Ta kontakt med studentsamskipnaden din for å bli mer kjent med dette tilbudet.

Dette ble langt, men det viktigste nå er ikke bare å finne det «riktige» svaret for forholdet, men å ivareta deg selv. Du fortjener ikke bare nærhet og oppmerksomhet, men også trygghet, forutsigbarhet og gjensidighet. Det er lov å trenge hjelp til å sortere dette videre, enten gjennom samtaler med en profesjonell eller ved å lene seg på trygge mennesker rundt deg.

Jeg ønsker deg all lykke til i denne tunge tiden og håper du på ett nivå klarer å møte den som en mulighet til å bli bedre kjent med deg selv og øve på selvivaretagelse❤️