Elsk deg selv - i relasjoner med andre

Det begynner med indre arbeid

Jeg begynte med meg selv. I noen år, følte jeg virkelig at dette ga meg noe som gjorde meg i stand til å knytte bånd på en annen måte, i stand til å elske og bli elsket for den jeg var. Jeg «forberedte meg», med å si snille ting til meg selv i speilet, skrive det ned i dagbok, gjøre ting som gjorde meg glad. Det funket. Tror jeg. Jeg trodde på det, og jeg fikk kjæreste og nære vennskap på en måte jeg ikke hadde hatt i ung/voksen alder. Når de sa fine ting til meg, så trodde jeg på det, for jeg var mer vant med komplimenter - fra meg selv. Jeg følte også en seier, om at dette hadde jeg fått til fordi jeg klarte å elske meg selv.

Så kom stormen

Men så skjedde det noe. Jeg ble ensom igjen. Jeg mistet venner, flyttet, ble singel og var alene. Ordene jeg sa til meg selv inne i hodet mitt, ble igjen slemmere, mer brutale. Til å begynne med, fortsatte jeg å skrive lapper og henge dem opp. Dette klarer du, sa jeg. Du er verdt det. Kanskje gjorde jeg det ikke nok. Kanskje skrev jeg for lite fine ting til meg selv i forhold til hvor mange stygge ting jeg ubevisst sa til meg selv. Følelsen kom i hvert fall sterkere; «Det må være en grunn til at du er ensom. Det må være fordi folk ikke liker deg (nok). Du får ikke til vennskap, du er dårlig på det. De merker din uerfarenhet». Fravær av andre gjorde at jeg følte meg mer og mer sårbar, til og med ekkel. Jeg tror ikke at det var ordene som kom først denne gangen, om at jeg ikke var verdt å elske. Jeg tror at jeg trodde at jeg var verdt å elske, til å begynne med i hvert fall, men at fraværet av andre å være nær hadde en så sterk kraft som kroppen og hjernen min reagerte på, på egenhånd. Men nå følte jeg skyld for at jeg hverken klarte å elske meg selv eller knytte bånd med andre.

Andre menneskers kraft

Noe annet som kan skje: Andre mennesker kan få deg til å elske deg selv. Vi kan vel like gjerne stille det innledende spørsmålet sånn: «Hvordan kan du elske deg selv hvis ingen andre har gjort det?» Vi lærer gjennom erfaringer med andre. Vi kan lære å se ned på oss selv, og behandle oss selv dårlig gjennom negative erfaringer med andre. Men vi lærer også å elske gjennom positive erfaringer. «Jeg visste ikke at jeg kunne bli berørt på denne måten», kan vi tenke. «Jeg visste ikke at måten jeg danser på kunne være så sjarmerende for noen». «At jeg er søt når jeg er nervøs». Andre mennesker kan få oss til å føle og tenke ting vi aldri ville ha kommet på alene. Da jeg fikk en venn igjen, steg selvfølelsen min uten at jeg skrev fine ord. Følelsene våre oppstår ikke i et vakuum, de oppstår som en respons på ting som skjer rundt oss.

Så kan vi velge i hvor stor grad vi tar til oss ordene andre sier. Jeg er fortsatt for positivt selvsnakk. Og ja, vi må ha litt mot fra et sted, til å nærme oss andre. Men jeg tror ikke at det å lære å elske er så svart-hvitt som det noen ganger presenteres som.

Ikke vent i enerom

Jeg vil oppfordre til å ikke vente med å elske andre eller la andre elske deg, til du elsker deg selv. Ikke tenk at å elske deg selv først, er den beste måten å gjøre seg klar på. Det kan ta lang tid, kanskje skjer det aldri.

Og ikke se ned på dere selv hvis dere ikke klarer å elske dere selv, til tross for post-it- lapper og selvhjelpsbøker og dagbokskriving. Ingen ord kan gjøre oss immune mot å oppleve ensomhet og den effekten det kan ha på kroppen. Jeg tror at ensomhet har en så sterk kraft på oss rent fysiologisk, at ord ikke alltid kan klare å stå imot alene. Kanskje kan det hjelpe, men den virkelige kuren er nærhet. For kroppen kjenner effekten et blikk, en klem eller et kompliment kan ha. Den kjenner at du hører til igjen, og da føles du verdifull.

Jeg tror det er ved å elske ting i andre, og se andre elske, at vi virkelig kan lære å tåle, respektere og håndtere ting i oss selv. Kanskje bør vi ha som mål å ikke være som små blader uten sjans mot et lite vindkast i livet, men å være trær som bøyer seg under en storm, tror jeg er uunngåelig. Vi blir til og finner vår plass i relasjon med andre. Vi øver oss på å tåle motstand og avvisning. Men vi blir aldri immune mot effekten andre mennesker har på oss. Det er også ganske fint.