Vanedannende kanskje, men absolutt ikke avhengighetsskapende, var responsen til alle som ønsket å utfordre meg. Der tok jeg feil. Nemlig 1 av 10 som prøver cannabis utvikler avhengighet, og inne i den statistikken satt jeg.
Det startet på fest
Jeg fant en ny gjeng og som likte å kose seg litt ekstra. Flere i gjengen var ikke særlig fan av alkohol, men likte å røyke i stedet. Det virket logisk og mer intellektuelt å velge cannabis over sprit. For noen er det kanskje det, men for meg var det starten på noe mer.
Denne gjengen møtte jeg oftere også utenfor fest. Jeg kom inn i et miljø hvor helgene gikk med til weed, is og film istedenfor fest og alkohol. Jeg var i min egen rus hvor jeg følte meg bedre enn alle andre. For dette var noe annet.
Lett å velge noe som gir gode følelser
Det kom en dag der hver helg ble til hver kveld og hver kveld ble til hver dag. Alt jeg gjorde ble preget at følelsen av at det hadde vært morsommere om jeg hadde vært høy. Senere utviklet det seg til at ingenting var gøy med mindre jeg var høy. Jeg kunne bare glemme å prøve å sove om jeg ikke hadde tatt meg en joint. Men jeg kunne umulig være avhengig, for det var nemlig ikke mulig. Likevel klødde det i fingrene etter å kjøpe mer sekundet jeg gikk tom for det jeg hadde. Jeg mistet evnen til å føle på ting som var vondt og jeg mistet evnen til å kjede meg. Hvorfor skulle jeg utsette meg selv for vonde følelser eller kjedsomhet, hvis jeg kunne bytte dem ut med en joint? Dette spurte jeg meg selv i samme åndedrag som jeg spurte meg selv, -hvor har det blitt av alle vennene mine?
Det skjedde ikke fort, men det føltes sånn
Tiden ble forvridd. Plutselig lå seks måneder bak meg hvor jeg hadde takket nei til pils i parken med venner, nei til trening etter skolen og nei til søndagsmiddag med familien gang på gang fremfor å sitte rusa og alene på rommet.
Endring er mulig, og føles bra, etter en stund
Endringen for meg skjedde da jeg googlet "hvordan vet jeg om jeg er avhengig av cannabis? Svaret jeg fikk var: "har du googlet dette spørsmålet, er sjansen stor for at du er det." Det er derfor svaret jeg gir deg som lurer på det samme. Du er ikke alene selv om det føles slik. Du er heller ikke fortapt. Jeg prøvde å slutte med cannabis i et år. Det var isolerende, frustrerende og hardt. Jeg kjedet meg mye og jeg hadde vonde følelser. Men det gikk over, det er mulig! Det er mulig å få tilbake kjærligheten, motivasjonen og gleden ved livet uten rus. Men da handlet det først om å være ærlig med deg selv og de rundt deg. Livet virker kanskje grått uten rus nå, men tro meg - det venter et helt fargespekter utenfor tåken av avhengighet.