Tanken av å skylde mange hundre tusen i gjeld, bare for å fortsette i jobben jeg tenkte kun skulle være en bi-jobb ved siden av studiene hjemsøker meg hver kveld. Hva om jeg ikke får meg en relevant jobb? Hva om jeg finner ut av dette var ikke noe for meg? 

Du MÅ begynne å studere etter videregående

Begynn å studere med en gang, mens du fortsatt husker studieteknikk og før du får deg en jobb du blir for komfortabel i, var beskjeden jeg fikk hjemmefra. Hva om jeg ikke var helt klar? Jeg visste ikke hva jeg ville gjøre, men endte opp med det første og beste. Kun for å slippe presset hjemmefra og fra samfunnet, som forventer at vi er ferdige utdannet med en master helst rundt midten av tyve-årene. Hvorfor er det ikke innafor å jobbe noen år først? Kanskje jeg da hadde oppdaget hva jeg virkelig brant for, gjennom erfaring? Hvorfor skal livet legges opp likt for alle? 

Hva skal det bli av meg?

Jeg opplever at alle jeg snakker med har en tydelig plan på hvor de vil i livet. Mange visste allerede mens vi gikk på videregående hva de ville studere, hvorfor kommer det ikke så lett for meg? Jeg hadde aldri én egenskap jeg var bedre i enn alle andre, verken var jeg flink i matte, god i sport eller til å skrive. Det lå aldri noen naturlig vei for meg å gå, slik som det gjorde for "alle" andre. De uendelige valgmulighetene gjør det også spesielt vanskelig for en som meg, som kan litt om alt men ikke er spesielt god i noe. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en skytsengel, som kunne fortelle meg hva jeg skulle gjøre til enhver tid. Fordi jeg vet aldri hva som er best for meg, og i mange aspekter av livet mitt er jeg avhengig av at noen tar avgjørelser på vegne av meg. Hvordan kan jeg bli mer selvstendig, og stole mer på egen intuisjon? Ettersom jeg ikke visste hva jeg ville studere, valgte jeg å gå for noe jeg hadde blitt fortalt jeg kunne passe som. Gjennom studiet har jeg vært sterkt preget av mangel på motivasjon, og jeg opplever at jeg ikke har prestert slik jeg kanskje kunne hvis jeg hadde studert på egne premisser. Ikke fordi foreldrene mine presset meg til det, eller fordi jeg følte jeg måtte siden alle mine jevnaldrende gjorde det.

Du skal leve et langt tid, ergo — du har tid

Mitt mål med denne teksten er å nå ut til andre som kjenner på de samme følelsene jeg har kjent på. Kanskje det kan hjelpe noen med å føle seg litt mindre alene, i fortvilelsen rundt å være usikker på egne valg. Vi lever i et samfunn der det er mange forventninger til hvordan vi skal leve, og vi blir daglig påminnet om hva alle andre gjør gjennom sosiale medier. Mitt råd til deg som leser er å starte å leve på egne premisser, studer når tiden er inne for deg, det finnes ingen fasit til livet. Husk også at du skal leve et langt liv, du har tid til å vente, og det er aldri for sent.