Hele kroppen reagerer
Hver gang jeg går inn i eksamenslokalet er det ikke prøven som får pulsen min til å øke og hendene mine til å bli så klamme at de lager fuktige merker på PC-en min, det er viten om at i de neste par timene er jeg innesteng i dette rommet.
Alle opplever frykt og angst forskjellig. Jeg blir klam i hendene og det føles ut som om lungene mine krymper, de har rett og slett ikke plass til like mye luft som de pleier. Og så blir jeg kvalm, så veldig kvalm. Jeg skulle gjerne tatt meg en luftetur, eller sprunget på do, men hver gang jeg beveger meg blir kvalmen verre, og jeg er sikker på at om jeg løfter opp hånden eller reiser meg opp vil jeg spy utover hele eksamenslokalet. Dette er kombinert med at alt kroppen min vil, og skriker etter, er å forlate eksamenslokalet og ikke komme tilbake.
Har ingen valg
Det er frykten for å være innestengt i dette rommet, der det å forlate det vil ha store konsekvenser. Dersom jeg gir meg, forlater rommet, og stryker på eksamen, kommer jeg til å måtte sette meg selv i denne situasjonen igjen, og det er kanskje det verste jeg kan se for meg i øyeblikket. Så da er det eneste valget å bare tyne seg gjennom det. Det gjør jo at jeg selvfølgelig har hatt flere eksamener der jeg er sikker på at resultatet mitt hadde blitt bedre om jeg ikke hadde sittet med 200 i puls og gjennomført eksamen så fort jeg bare klarte for å få forlate lokalet raskest mulig. Jeg har heller ikke tatt opp eksamener selv om jeg vet at jeg kan få til bedre karakterer, bare for å unngå å måtte sette meg i situasjonen flere ganger enn jeg må.
Vi i redaksjonen i Studenterspør.no ønsker oss stemmer som forteller om hvordan det er å være ung, student og menneske i dag. Dette er ett av de innsendte bidragene. Vil du skrive for oss, kan du se hvordan du går frem her.
Jo større rom, jo verre
Det hele toppet seg den gangen eksamenslokalet ikke var et klasserom, men en gymsal med det som føltes ut som 300 medelever. Jeg var så engstelig at allerede før eksamenen startet måtte jeg ut av bygget for å puste litt og gråte noen stresstårer. Jeg er og sikker på at ingen har gjennomført den eksamenen så fort som meg den gangen. Så når klokken slo ti og jeg endelig kunne forlate eksamenslokalet, hadde jeg fullført eksamen, hatt to angstrelaterte luftepauser til og stirret i veggen i det som føltes ut som en evighet.
Hold ut! Det blir lettere
Folk jeg har snakket med har kalt det ulike ting; agorafobi, klaustrofobi eller bare god gammeldags angst. Uansett hva det riktige begrepet er, er det viktigste å få fram at det kan bli bedre, det har i alle fall det for meg. Etter å ha fullført minst ti skoleeksamener, er det nå litt mindre skummelt. Jeg har lært at det er flere ting jeg kan gjøre for å gjøre dagen lettere for meg selv, blant annet å få tilpasset eksamenen slik at jeg kan fokusere mer på oppgaven foran meg og mindre på rommet. Universitetet tilbyr tilpasning som gjør at jeg kan ta eksamen i lokaler med mindre folk, som gjør at jeg slipper gymsaleksamener. I tillegg er hver eksamen der jeg ikke døde eller spydde utover gulvet et nytt bevis for meg selv at det er mulig å stå i det. Jeg ligger ikke våken hele natta lenger, og jeg er ikke for kvalm til å spise frokost på morgenen før eksamen. Det hender til og med at jeg ikke er særlig nervøs i det hele tatt, og at selv om jeg kjenner pulsen stige før jeg går inn i eksamenslokalet, så roer jeg meg ned når jeg setter meg ned og får tatt et par rolige pust. Jeg kan på ingen måte si at all frykten på magisk vis har forsvunnet, men det har, for hver eksamen, blitt litt bedre.