«Simon» har ullgenser, hodetelefoner og en termos med kaffe foran seg. I likhet med resten av studentene på lesesalen er han i gang med siste innspurt av en krevende eksamensperiode, men har allikevel tid til å ta en prat mellom leseøktene. For et år siden var situasjonen en annen. Da satt Simon helst alene på hybelen og leste, i frykt for at noen skulle gjennomskue at han ruset seg.

Begynte som en nødløsning

Hans erfaring med «studiedop» begynte med en velkjent situasjon: en semesteroppgave han hadde utsatt til siste liten.

– En uke før vi skulle levere førsteutkastet ble jeg veldig stressa og innså at jeg ikke hadde jobbet nok med oppgaven i det hele tatt. Heldigvis ble utkastet godkjent, men tilbakemeldingen jeg fikk var ganske brutal.

Simon forsto at det krevde en stor innsats på kort tid å få den karakteren han ønsket. Han hadde lest om studenter som tok prestasjonsfremmende medikamenter for å øke konsentrasjonen, og tenkte at det kunne være en nødløsning.

– Det var ikke vanskelig å få tak i, og de første gangene jeg tok det, føltes det som om et lys ble tent i hodet mitt. Jeg kunne sitte og jobbe i mange timer uten å bli lei, og jeg følte meg plutselig ekstremt selvsikker på det jeg drev med. Samtidig merket Simon fort at pillene også hadde bivirkninger. Han kjente seg nervøs og fikk hjertebank, ble ofte kvalm, og svettet unormalt mye. Allikevel fortsatte han å ruse seg etter å ha levert oppgaven, for å forberede seg til eksamen.

STUDENTSKRIBENT

Hei! Studenterspør redaksjonen har ansatt studenter til å produsere innhold på sidene våre. Denne artikkelen er derfor til deg som student, fra en student

Ond sirkel

Etter hvert opplevde Simon imidlertid at den positive virkningen ble mindre. Han ble mer og mer sliten av de lange studieøktene, og husket lite av det han hadde lest. Dessuten ble bivirkningene mer ubehagelige, særlig hjertebanken, som fortsatte etter at rusen hadde gått over. Om nettene slet han med å få sove.

– Jeg kom inn i en ond sirkel hvor jeg røykte cannabis om kvelden for å roe meg ned, hadde dårlig konsentrasjon dagen etter, og tok piller for å holde fokuset oppe. Det gjorde at stresset rundt eksamen ble ti ganger verre.

Samtidig isolerte Simon seg mer og mer. Pillene gjorde at han ble irritabel, og han unngikk lesesalen i frykt for at medstudentene skulle skjønne at noe var galt.

– De siste dagene før eksamen var helt jævlige, jeg fikk ikke sove selv om jeg var utslitt. Jeg lå helt stille i senga med intens hjertebank, og ble kvalm og svimmel hver gang jeg reiste meg. Da innså jeg at det ikke var verdt det.

Neste semester prøvde Simon i stedet å få bedre studievaner, og jobbe jevnt med fagene gjennom semesteret. Etter en stund fortalte han om ruserfaringen sin til en kompis, og fikk tips om andre stoffer som ikke hadde like ubehagelige bivirkninger. Allikevel tenker han at det ikke er verdt å prøve prestasjonsfremmende rusmidler igjen, fordi han nå får like gode karakterer uten.

– Det hjalp meg jo å prestere en liten stund, men jeg tror ikke at jeg faktisk lærte noe mer. Jeg ble ekstremt stressa og sliten av bivirkningene, så jeg synes egentlig effekten var ganske skuffende.