Tre uker tidligere satt jeg alene på internatrommet mitt og swipet på Tinder. Jeg var på språkkurs, og ville prøve en utradisjonell måte å lære språk på. Samme kveld matchet jeg med en fyr som virket hyggelig og morsom. Han var et par år eldre enn meg, vi hadde mange felles interesser og samme musikksmak. Vi chattet i et par dager før vi avtalte å møtes.

Kjekkere enn på bildene

Jeg gikk meg vill og kom for sent til første date, han tok det med et smil. Vi gikk på museum, restaurant og konsert, og var sammen hele kvelden. Det var vanskelig å holde en samtale, siden jeg ikke kunne språket særlig godt og han kunne lite engelsk. Heldigvis var han tålmodig. Dessuten var han omtenksom, kjekkere enn på bildene, og mye høfligere enn jeg var vant til fra Tinderdater i Norge. Da jeg skulle hjem til internatet, bestilte han taxi og fulgte meg til døra. Jeg forventet en klem, men han så sjenert på meg, før han tok hånden min i begge sine og sa at det hadde vært en hyggelig kveld.

FAKTA

Hei! Studenterspør-redaksjonen har ansatt studenter til å produsere innhold på sidene våre. Denne artikkelen er derfor til deg som student, fra en student.

Dagen etter snurret dette øyeblikket som en film i hodet mitt, og det var håpløst å følge med i timen. Jeg lengtet allerede etter å treffe ham igjen, men visste at vi snart kom til å befinne oss over to hundre mil fra hverandre. Jeg klarte å vente en halv dag før jeg spurte om vi skulle møtes.

De neste to ukene

traff vi hverandre nesten hver dag. Jeg møtte vennene hans, og han viste meg spennende steder og fortalte historier som ikke stod på noen turistsider. Språkbarrieren var en utfordring, men det lå også noe fint i at vi ikke alltid forsto hverandre. Jeg følte meg allikevel trygg på ham, og vi lo mye av misforståelsene som oppstod. Det var fint å tilbringe tid med noen uten at vi trengte å snakke hele tiden.

Noen dager før jeg skulle reise, ventet han på meg i bilen sin da jeg var ferdig med undervisningen. Vi kjørte ut av byen, og han stoppet flere ganger for å vise meg fine, bortgjemte steder jeg aldri hadde funnet på egenhånd. Så kjørte vi ut til havet, og gikk tur langs kysten. Stemningen mellom oss var merkelig, romantisk og melankolsk på samme tid. «Vi er nødt til å møtes igjen», husker jeg at han sa, «jeg tror vi forstår hverandre.»

Nedstengning

Det er rart å se tilbake på den tiden, da vi ennå ikke hadde innsett alvoret med koronaviruset. Jeg kunne ikke forestille meg at det skulle ha noen stor innvirkning på livet mitt. Jeg skulle på utveksling om høsten, og hadde allerede planlagt å dra på språkkurs om sommeren. Det var bare tre måneder til. Derfor sa vi ikke ha det til hverandre på flyplassen, men «vi sees i juni.»

En knapp uke etter at jeg kom hjem stengte Norge ned. Det begynte å gå opp for meg at det kanskje ikke ble så enkelt å møtes igjen, men han var positiv, og sa at jeg ikke skulle bekymre meg. Vi sendte hverandre meldinger hver morgen og kveld, og Facetimet mens vi spiste middag og så på film. Jeg bodde alene på hybel, og i perioder var han den eneste sosiale kontakten jeg hadde. Det var fint å kunne støtte hverandre gjennom den merkelige hverdagen i isolasjon, og drømme om alt vi skulle gjøre sammen.

Avstanden blir større

Håpet om å møtes igjen om sommeren forsvant, og utvekslingsoppholdet mitt ble avlyst. Det var kjipt, men utveksling kunne jeg dra på senere, tenkte jeg. Jeg var mer fortvilet når det gjaldt forholdet. Hvor lenge kom vi til å orke å vente? Jeg skjønte at han var en mann som uttrykte følelser gjennom handlinger, ikke med ord. Derfor ble jeg mer og mer usikker på hva han egentlig tenkte, samtidig som jeg ble stadig mer bekymret.

Etter hvert som restriksjonene ble lettet, og hverdagen ble mer normal, gikk det flere dager mellom hver gang vi snakket. Når jeg kom hjem etter en lang dag ville jeg helst slappe av, ikke snakke i telefonen. Det var rart og trist å ikke kunne dele hverdagen med ham jeg var glad i. Å sende bilder og fortelle hva jeg gjorde var liksom ikke det samme, og det begynte å føles som et ork. Jeg fortsatte å studere språk, men selv om jeg ble flinkere, hadde vi plutselig ikke så mye å snakke om.

Verdt å vente på?

Under nedstengningen hadde jeg trøstet meg med forestillingen om at jeg hadde møtt drømmemannen, men jo lenger tid som gikk, jo mer begynte jeg å tvile på at vi egentlig passet sammen. Å reise utenlands for å møtes virket komplisert og umulig å planlegge. Vi slet begge økonomisk på grunn av pandemien, det var ikke lenger mulig å få reisestipend, og så ble Norge nedstengt igjen og innførte karantenehotell. Var det verdt å bruke så mye penger og tid på en person jeg egentlig var veldig usikker på?

Til slutt måtte jeg innse at avstandsforholdet ga meg flere bekymringer enn det ga meg glede. Det var like ensomt å være i et så usikkert forhold som å være alene. Det viste seg at han følte det på samme måte, og vi ble enige om å holde kontakten som venner. Nå er det er mer enn halvannet år siden vi så hverandre, og jeg tar meg fortsatt i å drømme om det som kunne ha vært.