Spørsmål
Jeg har det veldig vondt. Jeg avsluttet behandlingen hos min psykolog i fjor høst og jeg fikk det fryktelig vondt når hun forsvant ut av livet mitt. Jeg savner hun masse. Vi hadde en veldig god relasjon, men nå som behandlingen er over så er jeg redd at hun ikke bryr seg om meg lenger og at hun ikke tenker på meg. At jeg aldri dukker opp i hennes tanker. Jeg får oppfølging av kommunen. Planen er at de skal hjelpe meg videre med å få bedre selvbilde og selvfølelse. Da min beskymring om at psykologen ikke bryr seg om meg lenger dukket opp på mandag denne uken, så formidlet jeg dette idag til de som følger meg opp i kommunen. Da jeg fortalte om min bekymring så fikk jeg til svar "det vet jeg ingenting om og dette vil jeg ikke prate om" Svaret jeg fikk såret meg fordi nå føler jeg meg enda mer sikker på at min gamle psykolog ikke bryr seg om meg lenger og at jeg aldri dukker opp i hennes tanker lenger.
Sosionom svarer
Hei
Det å avslutte en behandling eller et samarbeid kan oppleves ulikt. Noen er lettet og kjenner det godt å gå videre, mens andre kjenner mer på tristhet eller bekymring. Hvordan skal det gå uten psykologen?
Målet med behandling er at man skal få hjelp til det man strever med, og hjelp til å klare seg selv. Altså er det et mål at behandlingen skal ha en ende. Likevel er det skapt en relasjon som preger både deg og psykologen utover samarbeidsperioden, men kanskje på ulike måter.
Som terapeut vet jeg at jeg får ulik kjemi og ulik relasjon med dem som kommer til samtale. Noen husker jeg bedre enn andre, av ulike årsaker, men jeg lærer alltid noe av dem som kommer og jeg berøres. Likevel er en del av jobben min å gi slipp, å ikke følge opp etter at behandlingen er over.
Jeg skulle ønske du hadde blitt møtt med nysgjerrighet av de i kommunen, fremfor avvisning og ingen interesse av å snakke om dine tanker knyttet til psykologen du hadde. Det hadde kanskje gitt dem nyttig informasjon om hva som var til hjelp for deg den gang, hva du satte pris på at hun gjorde eller sa, eller hva som gjorde deg trygg i den relasjonen.
Men om ikke de er det, kan du kanskje selv stille deg noen nysgjerrige spørsmål:
- Hvorfor tenker du særlig på dette nå?
- Hva var det du satte særlig pris på ved henne?
- Hvordan kan du ta med deg noe av det dere snakket sammen om der videre dit du er nå?
Så er det ofte slik at vi tenker det verste fremfor det beste, når vi ikke helt vet. Det er like sannsynlig at psykologen tenker på deg iblant, som at hun ikke gjør det. Så selv om du nok ikke får svar på akkurat det spørsmålet, kan du like gjerne tenke det beste som å tenke det verste!
Hilsen
Sosionom og familieterapeut