Hvordan normalisere det å være jomfru i en seksualisert kultur?

For å kunne svare godt på spørsmålet ditt vil jeg gjerne komme med et tilleggsspørsmål: Er det slik at den norske kulturen er seksualisert, eller kan vi tenke at det finnes kulturelle trekk, tendenser og fenomener i Norge (og andre land) som kan beskrives og forstås som seksualiserte? 

Jeg velger å bruke den sistnevnte forståelsen av begrepet, nettopp for å peke på at seksualisering ikke skal forstås som noe normalt eller noe vi trenger å måtte akseptere. Seksualisering må altså ikke forveksles med sunn seksualitet. Det å være jomfru er ikke unormalt, og må forstås innenfor rammen av hva sunn seksualitet er. 

Hva som er snittalder for å debutere seksuelt har vi statistiske tall på, men det som er interessant er at årsaken til samleie i stor grad er begrunnet med forelskelse. Det vanlige eller normale er vel da å være jomfru til en møter en person som det oppstår gjensidig forelskelse med, og hvor en har et felles ønske om å ha samleie.     

Til slutt vil jeg også si at hva som er vårt fokus og hvor vi retter oppmerksomheten har mye å si for hvordan vi blir påvirket og hva vi oppfatter og vurderer som "normalt". Det er viktig å være kritisk og ikke la gale premisser være definerende for hva som er normalt.