Spørsmål
Jeg trenger ofte nærhet med de som kan minne om morsfigur. Har «mommy issues» for å forklare det lett. Når jeg sitte ved side av en kvinnelig lærer som jeg tenker meg å kunne bli trygg på. Blir jeg helt fryst og føler ikke helt trygg at jeg sitte helt stille og overtenker. Liksom jeg lengter etter nærhet, men blir usikker når jeg får det. Blir ubehagelig eller frykte å dumme meg ut eller noe. Med jevnaldrende er jeg vanligvis ikke trygg emesjonelt, men helt ok å være i nært med de jeg kjenner godt fysisk, men at jeg ikke er trygg å vise vanskelig følelse og føler jeg ikke trenger noe trøst fra dem. Og jeg ofte forsøker å være en god elev som lærer vil elske, for at lærer vil like meg ekstra godt. Hadde sterkt tilknytning til en tidligere som var mentor mitt som jeg kjenner savn på nå.
Psykolog svarer
Det høres ut som om du strever med å være nær andre. Du skriver at du ikke er trygg på jevnaldrende og at du lengter etter nærhet hos en morsfigur samtidig som det gjør deg usikker. Dette høres strevsomt ut, og kanskje litt ensomt?
Lærere og mentorer vil aldri kunne gi den samme nærheten som venner og familie kan gi. Det er mer naturlig at den type relasjon vil være midlertidig og innebære en viss profesjonell avstand. Og da blir det også helt naturlig at du kjenner på et savn til en tidligere mentor. Har du tillatt deg å sørge over tapet av denne relasjonen? Vi kjenner alle på at det er vondt når noen vi er blitt glad i ikke lenger er der for oss.
Kanskje kan det være godt å bruke litt tid på å kjenne etter og reflektere rundt hvordan du har det og hva som kan hjelpe.
Spørsmål til refleksjon
- Hvordan er ditt forhold til din mor? Er det noe du savner i den relasjonen?
- Hvordan er ditt forhold til andre i familien? Har du noen du kan snakke med og kjenne deg nær uten å fryse til og kjenne deg utrygg?
- Har du noen ubehagelige opplevelser med deg i bagasjen som kan kaste lys over hvorfor du frykter å dumme deg ut og strever med nærhet?
- Hvordan er det for deg å gi trøst til andre? Du skriver at du ikke tenker at du trenger trøst fra jevnaldrende. Kanskje kan det være godt å tenke litt over hvordan du liker å bli trøstet.
- Hva tenker du skal til for å bli elsket? Er det kun når vi er "gode" vi fortjener å bli elsket?
- Hva trenger du egentlig og hvordan kan du finne sunne måter å få dekket det?
Jobb med å knytt relasjoner i privat nettverk som kanskje kan innfri mer det du søker etter
Det er vondt å gå rundt å kjenne på savn - for meg høres det ut som om du trenger noen nære i livet ditt. Det kan ta tid, men et første steg er å akseptere at det er noe som mangler. Det høres ut som om dette er noe du savner og ønsker deg, og jeg har derfor lagt ved noen artikler om vennskap og nærhet som jeg tenker kan være nyttige.
Søk støtte hos profesjonell eller annen du stoler på
Dette høres det også ut som om det kan være godt for deg å snakke med noen om. Det finnes flere tjenester hvor du kan snakke med noen anonymt, for eksempel:
- Mental Helse: 116 123 (hele døgnet)
Kanskje er det ikke nok å snakke med noen anonymt, kanskje kan samtaler eller kurs være til hjelp. Din studentsamskipnad har et tilbud til deg, og kan hjelpe.
Vær god med deg selv
Å jobbe med å gi seg selv omsorg og aksept, kan også være nyttig. Når du fryser til og kjenner at det blir vanskelig til tross for at du har et sterkt ønske om nærhet, da er det spesielt viktig hvordan du møter deg selv. Selvmedfølelse handler om aksept og vennlighet med en selv og kan øves på.
Dette høres det viktig ut at du jobber med, og jeg håper at noe av det jeg har skrevet her kan være en hjelp på veien videre.
Vennlig hilsen fra psykologen