Spørsmål
Hei. Jeg har det veldig vondt. For noen år siden ble jeg innlagt på Dps. Jeg fikk behandling i flere år. I forbindelse med dette så fortalte jeg en løgn til min behandler. Jeg sa at jeg hadde blitt voldtatt. At jeg gjorde motstand og sa nei. Men sannheten var en annen. Jeg var på event med jobben og en kollega prøvde seg på meg. Han spurte om jeg ville ha sex. Jeg sa vet ikke, fordi jeg var redd for å si nei siden han var full. Så vi hadde sex. Jeg trengte litt trøst og omsorg angående de vonde følelsene jeg satt med. Jeg var redd vis jeg fortalte sannheten så ville hun trøste meg og gi meg omsorg, men innerst inne ville hun dømme meg og tenke "så dum du er som ikke tørr å si nei. Bare fordi han var full betyr ikke at han skal skade deg" Nå har jeg det veldig vanskelig siden jeg ikke var ærlig mot henne. Jeg løy og nå skammer jeg meg. Jeg er redd vis hun får vite at jeg løy så vil hun hate og mislike meg. Jeg orker snart ikke mer. Jeg vil bare dø.
Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.
Fagperson svarer
Det er relativt vanlig at pasienter forteller små eller store løgner til behandlere, og det er ikke noe veldig dramatisk i seg selv. Husk at ved å lyve så har du ikke skadet noen andre, eller gjort noe alvorlig umoralsk. Den eneste som har det vondt av dette er sannsynligvis deg selv.
Jeg forstår godt at du la hendelsene frem på en annen måte fordi du ønsket forståelse og trøst, det er menneskelig. Jeg tror kanskje at de tankene du er redd for at behandleren skulle ha om deg (at du er dum som ikke turte å si nei) handler mer om dine egne tanker?
Jeg har snakket med mange mennesker som vært i ubehagelige seksuelle situasjoner, og det er svært vanlig at man bebreider seg selv, eller føler skam for å ikke ha sagt nei eller gjort motstand. Husk at du gjorde det beste du kunne utfra den du var den gangen, og heller enn å bebreide deg selv så kan du ta med erfaringen og bestemme hvordan du ønsker å oppføre deg i fremtiden.
Husk også at bare fordi du ikke sa nei eller gjorde motstand, så betyr ikke det at situasjonen ikke kan være vanskelig og sette vonde spor. Uansett hvor reell faren for å bli skadet var, så var det slik du oppfattet situasjonen, og da er det en normal overlevelsesinstinkt å prøve å komme seg igjennom på tryggest mulig måte. Slik jeg forstår deg så var det en setting der du uansett hadde sex uten at du sikkert ønsket det, noe som kan være komplisert og vanskelig. Du fortjener hjelp og empati for dette.
Jeg kan ikke lese fra spørsmålet ditt om du fortsatt har kontakt med behandleren;
- Hvis du har det så anbefaler jeg deg på det sterkeste å forklare til behandleren, slik du har gjort her, at du løy om noen omstendigheter. Forklar hvorfor, og forklar at dette plager deg nå. Det vil være en forutsetning for at dere kan jobbe godt sammen, ellers tror jeg dette vil fortsette å plage deg og ligge som en mur mellom deg og behandleren.
- Hvis du ikke har kontakt lenger så anbefaler jeg deg å prøve å tilgi deg selv for dette, og gi deg selv medfølelse for at du gjorde ditt beste. Fokuser heller på å være ærligere neste gang du er i en lignende situasjon.
Du nevner også at du vil dø - jeg håper at du ikke mener det bokstavelig, men som et uttrykk for at det er vanskelig for deg å stå i disse vonde følelsene? Det kan jeg i så fall forstå. Jeg lover at følelsene ikke kommer til å være like vonde for alltid, og jeg tror at om du følger noen av rådene her over så vil det føles bedre med tiden.
Er det slik at ønsket om å dø blir veldig sterkt bør du kontakte legevakt (telefon 116 117) eller 113 om det er akutt fare for liv og helse.
Du kan også snakke anonymt og få støtte her:
- Mental Helse: 116 123 (hele døgnet)
- Kirkens SOS: 22 40 00 40
- Chat med Kirkens SOS hver dag fra 18.30-22.30 (fredag frem til 01.30)
Vennlig hilsen fra psykologen