Spørsmål
Hei! Jeg har en kronisk sykdom, og har brent meg skikkelig ut. Har pushet meg selv enormt gjennom skole og studier, og brukte masse energi og krefter på å skjule hvor mye jeg strevde for de rundt meg. Så sa kroppen stopp. Har hatt sykeperm fra studiene i snart ett år, men er fortsatt ikke bedre. Tåler nesten ingenting og begynner å bli panisk. Panikken gjør det vanskelig å gi kroppen ro. Skammer meg sånn for at jeg er så svak og hjelpeløs. Har alltid vært en sta person som klarer seg selv, presterte til tross for sykdom, og satte egne behov sist. Nå bare gråter jeg hele tiden, har mistet helt troen på egne evner. Et normalt liv føles utenfor rekkevidde. Det sårer og forvirrer meg at jeg får kommentarer fra folk som kjenner meg fra de "friske" periodene mine, som ikke tror meg når jeg forteller jeg er syk. Feks "jeg hadde aldri klart å trene/studere sånn som du gjorde hvis jeg var så syk som du påstår". Jeg er rådvill nå for hva jeg skal gjøre. Takk for svar.
Rådgiver svarer
Å presse seg selv altfor hardt i flere år er fryktelig slitsomt. Når kroppen setter en tydelig grense etter å ha blitt presset lenge, kan det føles som å miste kontrollen over eget liv. Det er vondt å være i en situasjon hvor man ikke bare skal håndtere sykdommen, men også andres misforståelser og manglende forståelse. Mange studenter som sliter med kroniske, "usynlige" sykdommer kan nok kjenne seg godt igjen i det du skriver, så takk for at du deler dette med oss.
Først og fremst: Du er ikke svak. Du har stått i enormt mye, presset deg gjennom krevende perioder, og gjort alt du kunne for å fungere i en hverdag som har vært utfordrende. Men å ha vært sterk over tid betyr ikke at du må fortsette å presse deg selv utover dine grenser. Det å lytte til kroppen din og gi deg selv den omsorgen du trenger er en form for styrke i seg selv—selv om det ikke føles slik akkurat nå.
Å leve med en kronisk sykdom er en stor belastning i seg selv, og når det kombineres med utmattelse, skam og manglende forståelse fra omgivelsene, kan det bli overveldende. Det er ikke rart at du føler du har mistet troen på egne evner—men det betyr ikke at de er borte. Det finnes mange måter å leve et godt "normalt" liv, og ut fra det du skriver her har jeg stor tro på at det er innenfor din rekkevidde. Kanskje du bare trenger litt hjelp og støtte på veien fremover.
Panikkfølelsen kan være en stor hindring for å finne ro, fordi den kan føre til et behov for å "løse" situasjonen umiddelbart. En liten start kan være å gi deg selv rom til å akseptere at ting er vanskelig, uten å føle at du må fikse alt på én gang. Små steg mot mer ro kan være å finne noe som gir deg et pusterom—om det er en trygg samtale, pusteteknikker, eller bare å tillate deg å gjøre ingenting uten skyldfølelse.
Kanskje det også ville vært fint for deg å ha noen å snakke med for å sortere noen tanker, få støtte og forståelse om du føler deg nedstemt, eller få litt hjelp til å håndtere dette på en god måte? Hvis du kjenner at du trenger å snakke med noen, kan du ta kontakt med din samskipnad for en samtale. Her er lenke til de ulike studentsamskipnadenes samtaletilbud med info om hvordan du kan få kontakt. Der kan du også få ytterligere råd om stressmestring, og drøfte muligheter for tilrettelegging på studiet om du har behov for det.
Du fortjener medfølelse—fra deg selv og fra de rundt deg. Selv om det kan føles fjernt akkurat nå, finnes det flere veier mot en bedre hverdag. Vi ønsker deg alt godt fremover, lykke til!
Vennlig hilsen klinisk sosionom