Spørsmål
Hei! Jeg er andreårsstudent her på NTNU i Trondheim og mistet ifjor høst min bestemor. Da det var mitt første studieår var det mange nye inntrykk, både ved det å studere for første gang, men også det å skulle klare seg alene, så jeg kjente aldri på følelsen av at hun var borte. Jeg kjente verken på sorg eller savn, med mindre jeg var hjemom en tur. Nå når jeg har etablert meg mer her i Trondheim og skapt et eget liv her, merker jeg at jeg kjenner på lignende følelser som da jeg tidligere har mistet mine aller nærmeste. Da bodde jeg enda hjemme og fikk utløp med å være med familien, men nå føler jeg at jeg går rundt med en evigvarende sorg som jeg ikke vet hvordan jeg skal bli kvitt/komme meg over. Jeg lurer derfor på hva jeg burde gjøre for å bedre situasjonen min, og om det er noen av NTNU/SiT sine tjenester som kunne hjulpet :)
Rådgiver svarer
Takk for at du tar kontakt med oss i Studenter Spør. Det høres ut som du i dit første semester opplevde en brå overgang til studentlivet, noe som kanskje krevde deg mer en du forventet. Hvordan vi oppfører oss, tenker og føler når vi mister noen vi er glad i, er veldig individuelt. Kanskje kan det hende at du på dette tidspunktet hadde nok med deg selv akkurat da, men at når ting fikk roet seg, så kjenner du at disse følelsene kan ta mer plass?
Det at du beskriver sorgen din som evigvarende er kanskje et tegn på at du har et tydelig behov for å snakke med noen som kan dette med sorg godt, og som gjerne vil at du skal få utlp for det du kjenner på. Så jeg vil varmt anbefale deg å komme innom kontoret til studentpresten eller studenthumanisten eller en av Sit sine rådgivere/helsesykepleiere. Vi er her for å lytte og ivareta ditt behov.
Du finner oss her:
Lykke til!
Vennlig hilsen
Rådgiver