Spørsmål
Hvordan håndterer man bitterhet og resentment? Hvordan jobber jeg med dette individuelt sammen med noen? Når man har blitt såret gjentatte ganger, ikke fordi jeg har forventninger og ikke kommuniserer dem, men fordi jeg kommuniserer mine behov og de blir likevel ikke møtt. Dette gjelder mine foreldre og kjæresten min. Av foreldrene mine har jeg ikke blitt møtt eller hjulpet emosjonelt utover barndommen, det er ekstremt dårlig til nesten ingen kommunikasjon og håndtering av konflikter. Jeg er fremdeles veldig glad i de og forstår generasjonstraumene. Den delen må jeg jobbe med alene. Når ddt gjelder kjæresten min kan jeg jobbe både individuelt og sammen med han. Jeg har gjentatte ganger kommunisert mine behov for at jeg skal kunne føle meg elsket, og måtte forklart meg selv. Han forstår og ser. Men gjør ikke. Vi prøver å ta det sakte og jobbe igjennom disse tingene sammen, snakke om det ukentlig. Men jeg merker irritasjonen som lett dukker opp, og vet ikke hva jeg skal gjøre med den
Psykolog svarer
Takk for spørsmål! Jeg skjønner at du har kjent på mye smerte og vonde følelser knyttet til dette. Jeg er sikker på at mange med lignende bakgrunn kjenner seg igjen i det du skriver.
Bitterhet
Bitterhet har oftest utgangspunkt i vanskelige erfaringer, for eksempel at man opplever en urett i måten man har blitt behandlet på. Skuffelsen over dette opprettholdes gjerne av mye tankevirksomhet rundt bitterheten, slik at minnene holdes vedlike. En risiko ved bitterhet kan være at det sinnet man bærer inni seg, men forsøker å tøyle, gjør at man støter andre fra seg. I terapi jobber man gjerne med å utforske opplevelsene og følelsene som ligger til grunn for bitterheten. Det kan også være til nytte å jobbe med å gjenkjenne de vanskelige tankene, men forsøke å gi de minst mulig oppmerksomhet, slik at ikke tankene bidrar til å holde liv i det vonde.
Komplekse følelser
Det er krevende å oppleve komplekse følelser ovenfor foreldrene sine. Altså både å være glad i de, men samtidig tillate seg å være frustrert over at du ikke har fått den støtten du har trengt. Barn er født med grunnleggende behov for emosjonell støtte, helt uavhengig av hva slags forutsetninger foreldrene dine har hatt for å fullbyrde behovet. Tanker som "de hadde ikke forutsetninger for å gjøre det bedre" rettferdiggjør ikke at barns behov ikke er blitt møtt. Å jobbe individuelt med hvordan man håndterer følelser knyttet til dette kan nok gjøres på flere måter, en viktig fellesnevner handler om aksept for de følelsene som er vanskelige, til tross for at de gjør så vondt å kjenne på. Det er viktig ikke å kritisere seg selv for hva du føler, men heller reflektere rundt triggere og hva du trenger når du har det slik. Mange kan ha utbytte av å jobbe med et slikt tema i terapi.
Kommunikasjon med kjæresten
Først, det er veldig viktig å understreke at kommunikasjon i et parforhold er et felles ansvar. Det høres ut som dette er noe dere jobber mye med. En mulig risiko er jo at den ene parten føler seg avvist på sine behov, og den andre parten føler at den må være veldig på vakt for ikke å gjøre noe galt. Når frustrasjon bygger seg opp er det nyttig å ha noen strategier ift hva du kan gjøre for å håndtere den. Som oftest er det mer nyttig å anerkjenne hva du føler, fremfor å skyve det unna. Å skyve unna vil oftest medføre at det bygger seg opp inntil det til sist lekker ut. Det er også viktig ikke å ta frustrasjonen innover mot deg selv. Å finne gode måter å kommunisere rundt slike utfordringer er en krevende, men veldig vanlig problemstilling i parforhold.
Selvinnsikten du har, og viljen til å jobbe med dette, vil være til hjelp for deg fremover. Det står respekt av at du ønsker å ta ansvar for det du faktisk kan gjøre noe med. Jeg legger ved en artikkel om å takle vanskelige følelser. Jeg ønsker deg masse lykke til.
Vennlig hilsen psykologen