Spørsmål
Jeg har blitt utsatt for vold og overgrep hele livet mitt, og hadde første dag på studiet mitt i dag. Har hatt angstanfall i flere timer nå, og jeg skjønner nå at jeg ikke kommer til å klare studiet. Vet ikke om jeg noen ganger kommer til å bli kvitt problemene mine. Har noe som heter kompleks ptsd, og sliter ekstremt mye. Føler ikke at jeg kan relatere til noen på studiet, fordi kjenner ingen som har gått igjennom det samme som meg. Føler at jeg er rar og skiller meg ut, og at jeg kanskje burde droppe ut siden jeg får så sterke angst- eller sorgreaksjoner av ingenting. Det dunker skikkelig i tinningene uten at det gjør vondt, og jeg lurer veldig på hva det kan være. Jeg er skikkelig lei meg for at jeg går igjennom det her alene, og jeg har ingen å snakke med om vanskelige ting. Føler ikke at jeg burde vært her, for har ingen å dra hjem til når det er jul og jeg føler at jeg står i det alene. Kjenner ingen som har det sånn. Jeg lurer på om jeg kommer til å ha det sånn for alltid
Psykolog svarer
Det er lett å bli berørt av det du skriver. Og det er lett å forstå at du har det skikkelig vanskelig nå. Det siste spørsmålet ditt først: Når vi har det veldig vondt er det nærliggende for oss å tenke at det alltid kommer til å være sånn. Det vil det ikke.
Jeg vil si noe generelt nå, som kanskje kan være til hjelp for deg. Det å være veldig aktivert i kroppen og i hodet kan vi kjenne som hjertebank, uro og tanke-kjør eller på andre måter fornemme aktivering i hodet. Det er ikke farlig, men det er slitsomt. Når noe er nytt, kjenner vi ofte på utrygghet og noen ganger angst. Det er normalt. Når det skjer mye inni oss, både i form av kroppslig aktivering og i form av tenkning (gjerne omkring hvordan vi føler oss) så kan det bli vanskeligere å se det som skjer rundt oss, fordi vi blir så opptatt av oss selv. Dessverre hjelper det ikke å følge med på alt som skjer inni oss. Det som hjelper best, er å få oppmerksomheten over på det som skjer utenfor kroppen og utenfor hodet og rundt oss.
Når vi er høy-aktiverte (kanskje som følge av tidligere vonde erfaringer, med forventinger om at det vil skje mer vondt) så har jeg noen generelle tips her;
1. Minn deg om "her og nå": Hvor du er, hva du skal, hvilke oppgaver du har og prøv å gjennomfør det.
2. Prøv å legg merke til det som er kjent (steder, rutiner evt. folk) og vend oppmerksomheten din mot det. Minn deg om alt som kjennes trygt ut her og nå (noe er det alltid, som eks. at føttene dine kjenner gulvet).
3. Kjøp deg tid ved å gjøre en ting om gangen. Aktiveringen vil avta etter hvert. Vent den ut. Ikke røm vekk fra situasjonen.
4. Minn deg om at du ikke er alene om å ha høy aktivering. Det er ganske sikkert flere som har det, selv om du ikke ser det, og selv om de ikke har opplevd det samme som deg.
5. Prøv å ha et åpent sinn. Minn deg om at det kan (og vil) komme til å skje nye og gode ting framover.
Hvis man trenger hjelp, så er det lurt å ta kontakt med fastlege eller søke hjelp ved samskipnaden min. Det finnes også hjelpetelefoner hvor det er noen å også snakke med:
Mental Helse: 116 123 (hele døgnet)
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Chat med Kirkens SOS hver dag fra 18.30-22.30 (fredag frem til 01.30)
Student-telefonen: 116 123 (tast 3) (Alle dager fra kl. 16.00 til kl. 06.00)
Jeg håper noe av dette kan være til nytte for deg. Og jeg håper at du får nye venner. Jeg tror at du er en veldig fin jente å bli kjent med.
Vennlig hilsen
Psykologen