Spørsmål
Vet ikke om jeg rasjonell eller om jeg bare overdriver, men har en sjuk frykt for å bli avslørt som dum og fake bedrager men vet ikke hvorfor eller hvordan.
Har f eks en jobb i butikk, men er redd for å bli tatt for å stjele og underslag og alt selv om jeg ikke gjør det, vil skaffe meg ny jobb men redd for å bli ansett som uegnet spesielt om jeg googlet arbeidsplassen og ser at noen av kundene hos meg jobber der og dette er et gjentakende problem og vet ikke hva jeg skal gjøre.
Er også redd for å oppsøke hjelp med ting, engasjere meg, gjøre ting osv for hva om jeg bare faker og det ikke stemmer, eller det stemmer der og da men ikke lengden og de tror at jeg faker og lyver? Tør heller ikke si at jeg liker noe for hva om jeg ikke liker det etterpå, er aldri personlig for hva om det ikke stemmer og jeg endrer mening eller noe skjer. Hva om jeg er dårligere enn jeg tror og det der derfor alle avviser eller ikke svarer på jobbsøknader f. Eks. Og at de har avslørt meg. Er dette jeg normalt?
Psykolog svarer
Du er absolutt ikke alene om å tenke og føle det slik. Faktisk er det så vanlig at det har et navn: Bedragersyndromet (imposter syndrome på engelsk), og vi nylig skrev en artikkel om akkurat dette. Les gjerne den.
Det høres ut som at du unngår veldig mange ting av frykt for at dine tanker skal vise seg å være sanne. Det er veldig forståelig, men jeg tror det gjør at problemet vokser. Du får nemlig ikke sjansen til å sjekke ut om det er så ille som hjernen din tror. Vi mennesker er eksperter på å tenke negativt og lete etter alt som kan gå galt. Vi er også gode til å tro at negative ting som skjer er på grunn av oss selv - Da er det hvert fall betryggende å vite at forskning viser at slike tanker har veldig lite sammenheng med virkeligheten.
Jeg tror det er viktig for deg å få oppleve at tankene veldig ofte er overdrevne og det går bedre en ventet når du vel prøver (å engasjere deg i ting eller be om hjelp f eks). Men jeg tror også det er viktig at du får oppleve at ofte får man ikke jobben, eller man endrer mening om noe man har sagt, og det er HELT OK! Dvs det er skikkelig kjipt, men det sier ingenting om deg eller din verdi som person. Du er da bare menneske, og det er ingen (utenom deg selv) som forventer av deg at du aldri skal ta feil, gjøre mistak eller endre deg om ting.
Samtidig forstår jeg at det er lettere for meg å gi disse rådene en det er å følge dem. Det høres ut som at disse tankene tar veldig mye plass for deg i livet og hindrer deg fra mye du kunne ønsket. Da kan det være hjelpsomt å snakke med noen om dette og få støtte til å komme seg videre. Undersøk gjerne tilbudet ved din samskipnad.
Lykke til!
Vennlig hilsen fra psykologen