Merkelapp annerledes
I en god periode kan jeg fortelle om denne merkelappen jeg har, med stolthet. Som om det er min største seier. Se alt hva jeg klarer, på tross av dette rare ordet som tilhører meg? Jeg har ikke klart meg på tross av det, jeg har klart meg med det, kan jeg finne på å si. Jeg kan til og med trekke fram gode sider ved det som en gang virket som en dødsdom for meg. Noen ganger kan jeg tenke at det er ganske kult, at jeg står for det som mange syntes er skummelt, galt og sykt. At jeg og mine små prestasjoner i seg selv for mange nesten er naturstridig, at mine bidrag til verden er en langefinger til status quo og stereotypier. Til normalitet og et undertrykkende samfunn. Jeg kan tenke på det og smile, men smilet varer ikke lenge. For jeg ønsker også å høre til. Den merkelappen jeg har fått setter meg i en ensom bås, får folk til å peke fingre, og fremmedgjør meg. Både for meg selv og for andre. Den kortvarige maktfølelsen gir plass til avmakten.
Diagnosen sier ingenting om hvem jeg er
I en dårlig periode vil jeg skamme meg over diagnosen, og føle at den er altoppslukende. Jeg vil føle at den begrenser alt jeg gjør, og at den er mitt største nederlag. Jeg vil føle meg som en bedrager blant “vanlige” folk, fremmed og utenfor. Jeg vil føle meg svak, styrt av en lidelse jeg ikke kan kontrollere. Jeg vil føle at jeg sitter fast i mørket, uten noen vei ut. Sannheten er at diagnosen min forteller veldig lite om meg. Det er en merkelapp, og har veldig begrenset informasjon. Tenk på klær. Merkelappen på klærne mine sier noe om størrelse og form, men veldig lite om hvordan de vil føles på. På samme måte sier min diagnose ingenting om mine opplevelser, ingenting om mitt funksjonsnivå, ingenting om mine håp, mine drømmer og mine ressurser.
Vi i redaksjonen i Studenterspør.no ønsker oss stemmer som forteller om hvordan det er å være ung, student og menneske i dag. Dette er ett av de innsendte bidragene. Vil du skrive for oss, kan du se hvordan du går frem her.
Måten du ser på meg, påvirker måten jeg ser meg selv
Første gang jeg skulle si at jeg hadde schizofreni, trodde jeg ikke på det selv. Det kom liksom ut feil, og var rart å si. Jeg har møtt mange ulike reaksjoner, både positive og negative, men det vanligste er overraskelse. Det er en vemodig følelse. Hadde de blitt kjent med diagnosen min før de hadde blitt kjent med meg, hva ville de ha forventet av meg? Hva forventer de av andre med denne diagnosen? Og det er viktig, for jeg ser meg selv i dine øyne, jeg speiles i deg. Og måten du, og alle andre, ser på meg, vil påvirke hvordan jeg ser på meg. Dette vil igjen påvirke hva jeg gjør, og hva jeg tror jeg kan få til. Dette gjelder alle med en diagnose.
Det er vanskelig å si dette om noe som har forårsaket så mye smerte i mitt liv, men jeg er også takknemlig for sykdommen min. Jeg har innsett at erfaringen min med et så stort mørke har styrket meg, beriket meg. Det lar meg sette pris på lyset, når det er her. Det setter grunnlaget for at jeg skal kunne kjenne og sette pris på de gode følelsene. På håp, for meg selv og for andre. Det gir meg forståelse, empati og øker kjærligheten min for andre mennesker.
Når noen forteller deg om sin diagnose, er det en mulighet for å skape et vakkert møte mellom to mennesker: om åpenhet, frihet og ærlighet. Det kan være et øyeblikk hvor du kan tåle den personen, akseptere den personen, og prøve å forstå hva som ligger bak de stavelsene som utgjør diagnosen, for den enkelte. Ikke se på dem gjennom de brillene og med de stereotypiene du har tilegnet deg fra samfunnet, for med høy sannsynlighet er de skapt av fordommer og fremmedfrykt. Se hver enkelt person, se mennesket, se meg.