Et ønske om å bli møtt med forståelse

Det lar seg ikke alltid gjøre å være med på alt som foregår. Som student ligger tilsynelatende «alt» til rette for at jeg kan delta både i studentforeninger, på ulike aktiviteter og sosiale sammenkomster. Men hva hjelper det når formen ikke tillater meg? Det å lære seg å sette grenser for seg selv er vanskelig. Av og til må jeg ta valg om å ikke delta på ting for mitt eget beste. Det kan være vondt å føle på at medstudentene mine ikke forstår hvorfor jeg plutselig må avlyse planene om å være sosial, eller hvorfor jeg ikke kan jobbe ved siden av studiet. Det er vondt å føle på at jeg må forklare meg hele tiden.

Jeg ønsker at andre skal forstå at jeg ofte ønsker å delta, men at kroppen min ikke alltid tillater meg det. Om jeg er litt mindre pratsom, eller mer usynlig en dag, betyr det ikke at jeg er uinteressert, avvisende eller ikke ønsker å delta. Du har nok bare sett meg på en dårlig dag med sykdommen min. Jeg vil alltid prøve mitt beste i møte med en ny dag, selv om sykdommen setter begrensninger for meg. Sammenlikner jeg meg derimot med andre i forhold til hva de klarer å utrette i løpet av en dag, vil jeg ofte ende opp med å føle meg mislykket. Samtidig bærer jeg en sorg over det livet som jeg kunne hatt uten sykdom. Kanskje hadde jeg da sluppet å kjempe i motbakke hvert eneste skolesemester. Ofte føles det som at jeg prøver å få skolehverdagen til å gå opp, samtidig som jeg så vidt har hodet over vann.

Studenter skriver

Vi i redaksjonen i Studenterspør.no ønsker oss stemmer som forteller om hvordan det er å være ung, student og menneske i dag. Dette er ett av de innsendte bidragene. Vil du skrive for oss, kan du se hvordan du går frem her.

Identitet og sykdom

Til tross for at jeg lever med kronisk sykdom som jeg ikke kan bli frisk fra, så er ikke denne sykdommen hele meg. Jeg er mye mer enn en sykdom som setter begrensinger for meg i hverdagen. Ja, jeg er kronisk syk og det er en stor del av meg. Men min identitet består av så mye mer. Noen ganger glemmer jeg dette, da jeg på dårlige dager kun ser meg selv og sykdommen. Likevel er det så viktig å ikke knytte hele sin identitet til sykdom.

Ta vare på lyspunktene

Det er lov å ha dager hvor man tillater seg selv å føle på negative følelser. Jeg mener det er helt naturlig å kjenne på følelser som sinne, sorg, lengsel og ensomhet. Jeg tror også det er sunt å føle på dette, samtidig må vi ikke la disse følelsene overskygge alt som er bra. Det som faktisk fungerer. På samme måte som funksjonsfriske mennesker har gode og dårlige dager, har også vi kronisk syke både gode og dårlige dager med sykdom. På dårlige dager forsøker jeg å finne lyspunkter og være takknemlig for det som tross alt er bra. Samtidig kan jeg glede meg og være takknemlig over de bedre dagene når de kommer. For meg hjelper det også å finne glede i ting som jeg føler at jeg mestrer.

Du er ikke alene om å streve

Til slutt, til alle som er syke og føler seg alene om det; du er ikke alene. Selv om du ikke alltid kan se på folk at de er syke så kan det være mange flere som strever enn du tror. Disse kampene som vi kronisk syke kjemper i det usynlige kan føles veldig ensomme. Men vi må ikke glemme at vi er sterkere sammen til tross for at vi kjemper alene, hver for oss. Vi kan også klare mer enn hva vi tror. Som min mor alltid pleier å si; gjør ditt beste, det er bra nok. Jeg heier på alle kronisk syke der ute!