Jeg har tilbrakt litt tid på legekontoret det foregående året. Egentlig begynte det vel med korona. Jeg var redd for å få det, og den frykten har på en måte sneket seg over til alle andre sykdommer. Hver gang jeg går til legen vet jeg allerede hva svaret blir: -det er ingenting galt med deg, du er frisk. Jeg føler meg dum for at jeg kaster bort tiden til legen nok en gang, men jeg vet at frisk er jeg ikke uansett, jeg sliter med helseangst.
Frykten for sykdom gjorde at jeg følte meg syk
Enkelt og greit er helseangst frykten for å være syk, men skrudd opp til 11. Frykten for å ha en uoppdaget dødelig sykdom, opptok meg daglig. Å være helsebevisst til en viss grad er selvfølgelig sunt. Det er lurt å sjekke kuler på testikler eller rare føflekker hos legen. Problemene oppstår når en enkel hodepine plutselig blir slag eller hjernekreft, eller en forbigående forkjølelse er lungekreft. Dette kan utløse en panikk og dødsangst som er mildt sagt jævlig. En ting som mange ikke vet om helseangst er at det faktisk kan gi en rekke fysiske symptomer også, som kan gjøre at man føler seg syk og får mer helseangst. Det blir derfor en selvforsterkende ond sirkel som det kan være vanskelig å bryte ut av.
Hver gang jeg er ute fra legen igjen, er jeg lettet for at jeg ikke er døende, enda. Noe av problemet derimot, er at lettelsen er veldig midlertidig. Allerede på vei ned trappa fra legekontoret kan det hende at jeg kjenner hjertet ekstra godt i brystet, og umiddelbart tenker at dette må bety et hjerteinfarkt, hjertesvikt eller lignende. Det gjør det jo selvfølgelig ikke, og i ettertid kan jeg se det (og latterligheten i det), men der og da føles det helt ekte.
Kan det overvinnes?
Hvorvidt jeg faktisk kan bli kvitt helseangst, er vanskelig å si. Å være redd for å være syk er jo en helt naturlig ting å være, og problemet ligger ikke i at jeg er redd for å være syk, men at jeg er det for mye og hele tiden. Derfor ligger mye i løsningen i å lære å håndtere disse vanskelige følelsene. For meg personlig har det hjulpet en hel del å oppsøke en psykolog, men lavterskeltilbud som Q&A her på studenter spør, bidrar også på betryggende måte. En viktig tanke som jeg har prøvd å dyrke, er at det til en viss grad er fint å være litt redd for å dø, det betyr at jeg vil leve, en følelse man tar for gitt med mindre man har opplevd det motsatte. Det var nemlig ikke før jeg overvant en depresjon, at jeg ble redd for å dø, nettopp fordi jeg så gjerne og intenst vil leve. Og det er derfor jeg fortsetter å gå på legekontoret, men litt sjeldnere enn før, mens jeg forsøker å balansere frykten for å dø med lysten til å leve.