Spørsmål
Jeg har en venninne som har blitt diagnostisert med dyssosial personlighetsforstyrrelse dette året. Dessverre har hun ikke hatt gode opplevelser med to andre venninner i vennegruppen før jeg møtte dem, og fra foreldrene hennes har vi hørt at hun hører stemmene deres i psykoser og hvordan de mobbet henne. Nå har hun kuttet kontakten med oss for 1-2 måneder siden, men jeg har ikke turt å sende en melding til henne. Dette er fordi hun sendte meg meldinger i dms om hvordan det var vår feil at hun prøvde å ta livet sitt og at hun vil aldri tilgi oss (heldigvis har vi hørt fra foreldrene sine at dette ikke er sant). Også hadde de fortalt oss at hun var var lagt inn på psykiatrisk sykehus (frivillig, og jeg tror at hun er ute nå). For en uke siden sendte hun slemme GIFs i gamle bursdagsgrupchatter og hun ranter på Facebook at vi er forferdelige mennesker siden vi har ikke prøvd å ta kontakt med henne. Jeg vet ikke hvordan jeg kan ta kontakt med henne igjen og om det er en god idé?
Klinisk sosionom svarer
Dette må være vanskelig for deg! Og for henne - det er en meget alvorlig diagnose å få. Når man leser om personlighetsforstyrrelser med dyssosiale trekk, så er det veldig forståelig at du blir usikker på om det er en god idé å gjenoppta kontakten med henne. Det høres også fryktelig vanskelig ut å ha mottatt så kjipe meldinger fra henne, og å bli beskyldt for å ha ansvaret for hennes selvmordsforsøk. Det er veldig fint av deg å tenke på henne, men samtidig forstår jeg godt spørsmålet ditt om det er lurt å ha så mye kontakt med henne akkurat nå.
Du forteller om både personlighetsforstyrrelse og psykoser, jeg vet ikke om dette er noe som har blitt forverret i det siste, eller om dette er slik hun har vært lenge. Jeg vet heller ikke om hun kan få behandling, og få det bedre, slik at deres relasjon kan bedre på sikt, eller om det du ser nå er slik hun er?
Det at hun har en diagnose og at du vet at hun har det så vanskelig, kan gjøre at du har lyst til å strekke deg litt lenger for henne. Jeg vil i dette momentet utfordre deg til å tenke litt forbi dette. Dere er venner, og i et vennskap skal det være plass til begge partene.
- Hvordan er det for deg å være vennen hennes?
- Hvordan oppleves ansvarsforholdet i relasjonen seg? Er dette med å legge skyld på deg/dere noe som er gjentakende, eller var det en engangshendelse?
- Bærer vennskapet preg av at du har mye dårlig samvittighet og kjenner på mye frykt? Føler du et stort ansvar eller er utrygg i vennskapet?
- Er det vanskelig å sette grenser ovenfor henne?
- Eller er det et sted du har det ålreit i, og som også har rom for gode følelser?
Ingen relasjoner er perfekte, men forsøk å ta en vurdering av hvordan du har det i dette og ta valg som gjør at du også ivaretar deg selv.
Jeg lurer også på om du har snakket med de andre venninnene deres i denne saken? Det kan være det ville være lurt om dere var flere i prosessen med å gjenoppta kontakt? Eller at dere sammen finner ut hvordan dere skal forholde dere til henne? Kanskje dere kan finne en måte å være venner på, uten at det blir slemme GIFs og beskyldinger om at dere har skyld i hennes selvmordsforsøk?
Jeg har snakket med mange studenter som er pårørende til mennesker med psykiske lidelser. Mange av dem har ikke klart å ha kontakt lenger med den de er glad i, særlig fordi det blir vanskelig å leve et normalt liv og at ansvaret i relasjonen blir veldig skjev. Dette er vondt, og kan gi en del dårlig samvittighet. Men det betyr ikke at du er et dårlig menneske, eller at du svikter noen, det betyr bare at du tar vare på dine egne grenser og helse. Det er lov å ta litt avstand i en periode for å beskytte deg selv!
Jeg har også lyst til å tipse deg om Pårørendesenteret i Oslo. Du kan chatte eller ringe til dem for råd og møte andre i lignende situasjon. De er veldig flinke til nettopp dette du står i!
Lykke til!
Vennlig hilsen klinisk sosionom