Spørsmål
Jeg har vært sammen med kjæresten i 4 år, for det meste avstandsforhold, men nå begynner jeg å tvile veldig på forholdet, vi har det fint, vil si han er en av mine beste venner og vi har mye like interesser, likevel føles det ikke riktig ut lenger. Jeg har lenge følt meg veldig tom og følelsesløs, ikke bare om forholdet men om andre ting, som venner og studier. Jeg blir også påvirket over holdningene hans i livet, jeg prøver å se lyst på ting, han ser mørkt på ting, jeg prøver å godta at folk liker og er forskjellige, han skal kommentere og si hva som er riktig eller galt, jeg tror på forskning, han mener klimendringer ikke er så reelt fordi det snør i mai. jeg pleier å la folk få tro, mene, like osv det de vil, men jeg merker jeg er konstant irritert. hvis jeg liker eller mener noe, har jeg selvølgelig feil. Jeg føler at forholdet ikke kommer noe sted, jeg føler ikke vi er nærmere barn, hus eller noe, selvom vi snakker om det. er det på tide å gå?
Psykolog svarer
Det du står i nå er krevende, å vite om man skal gå og eller bli er utrolig vanskelig. Dette er en kjæreste du har investert mye tid og følelser i gjennom de siste 4 årene, så selvfølgelig er en avgjørelse om å gå krevende. Som du skriver så handler ikke forholdet bare om her og nå, men det handler også om fremtiden. Når man velger å satse på en partner velger man også hvilken fremtid man vil ha.
Du skriver at du over lengre tid har kjent deg tom og følelsesløs på flere områder i livet. Noen ganger kan det å stå i en slik tvil over parforholdet gå utover resten av hverdagen også. Forholdet er noe man alltid har i bakhodet, men det at man fortsetter å gå på jobb og skole og være med venner kan være ekstra tungt, fordi dette kverner hele tiden. Andre ganger kan det være andre ting i livet som også belaster; at arbeidsmengden på studiet er stor, at en er usikker på om studiet er riktig, at en har dårlig økonomi osv. Summen av flere bekymringer kan bidra til at man også kjenner mer irritasjon i parforholdet.
Avstandsforhold er også ekstra utfordrende. Da har man ikke hverdagen sammen, men må aktivt velge å sette av tid til å møte hverandre. Valgene man tar for hvordan man bruker tid og penger til å møte hverandre styrer også mye av hvordan en legger opp livet sitt. En investerer mye emosjonelt i et avstandsforhold. Siden man treffes sjeldnere blir tiden sammen ekstra viktig. Det kan likevel være fare for at man ikke tar opp ubehagelige tema når man først treffes, for å ikke ødelegge stemningen. I avstandsforhold kan det også være en tendens til at en egne håp, drømmer og planlegging for fremtiden ikke blir utfordret på samme måte som når man omgås i hverdagen og kanskje får en jevnlig justering av bildet av den andre.
Nå høres det ut som dere har noen grunnleggende forskjeller i verdier og måten å se livet og det som skjer i verden på. Dette kan være utfordrende i et forhold over tid. Du skriver at det nå har blitt en konstant irritasjon. Irritasjonen kommer jo når vi kjenner at noen tråkker over grensene våre eller de verdiene som er viktige for oss. Om en annen person vil endre seg med tiden er også umulig å spå.
Det å fortsette et forhold med håp og tro om at den andre skal endre seg er ganske risikabelt. De kjente kjærlighetsforskerne John og Julie Gottmann har funnet ut at en svært høy andel av konflikter i parforhold, hele 69% aldri forsvinner, men handler om grunnleggende forskjeller i personlighet eller livsstil som partene må leve med og håndtere. Disse typer problem kan man leve med i et samliv om man har en aksept for at det er slik den andre er. Disse problemene kan bli fastlåste over tid om en stadig såres eller kjenner seg avvist. Når man velger en partner velger man også en del uunngåelige problemer som man må forholde seg til de neste årene- kanskje resten av livet.
En sier ofte at like barn leker best, altså at like partnere har det best sammen. Det er noe i det, da det vil være en del grunnleggende tema man slipper å være uenige om, men heller kjenner på støtte og gjenkjennelse i. Likevel vil man aldri finne noen som er 100% like en selv- og det ville gjerne blitt litt kjedelig over tid. Litt friksjon må det være slik at vi kjenner at det gir litt spenning, men altså ikke så mye at man blir utslitt av det.
Det er tre viktige faktorer når en skal vurdere om en skal satse på forholdet eller ikke:
1) Dere kommer ikke til å forandre dere
2) For å akseptere ulikhetene, må dere lære dere å snakke om dem
3) Behandle hverandre med respekt og toleranse, hvis ikke vil avstanden mellom dere øke
Du står overfor et viktig valg, hvordan ønsker du at fremtiden skal være og ser du for deg at kjæresten din skal være en del av den? Det høres også ut som at hvis du skal velge ham videre er det også viktig at dere snakker sammen om ulikhetene og finner en måte akseptere disse ulikhetene på.
Ofte faller en slik vurdering også ned på et enkelt spørsmål: Oppleves det mer positivt enn negativt å være sammen med denne personen? For å velge hverandre igjen og igjen må det være mer positivt over tid.
Håper at noe av dette var til hjelp for deg, lykke til i avgjørelsen din
Vennlig hilsen psykologspesialist