?

Føler meg isolert og mistrives med livet, bør jeg søke permisjon?

Kvinne 21 . 03 Mai 2021
Spørsmål

Hei. Er førsteårsstudent og bor nå alene på hybel. Føler meg helt isolert og mistrives med livet. Klarte å fullføre 1. semesteret godt, men nå har jeg falt helt av. Føler mistet helt kontrollen. Leverte blank på siste eksamen og fått mye angst for digitale seminarer, så sluttet å delta på de. Begynt å drikke og ruse meg som påvirker studiet. Samt føler spiseforstyrrelsen min tar mer og mer plass i hverdagen igjen. Var deprimert og suicidal før studie og, men redd ikke klarer å nå kravene for å gjennomføre semesteret. Klarer ikke å få meg til å bestille time hos fastlegen, og ingen venner/ familie nå å snakke med... kan ikke miste studentstipendet. Bør jeg søke om permisjon?

Kvinne (21)
Fagperson svarer
Hei

Studenter som ikke klarer å gjennomføre studiet fordi de har vært 50 % eller mer studieuføre (fysisk sykdom og/eller psykisk sykdom) kan få sykestipend. Sykestipend vil si at lånet ditt blir gjort om til stipend for den perioden du er/var syk. I den perioden du får sykestipend, regner Lånekassen deg heller ikke som forsinket hvis du stryker på eksamen. Hvis du ikke sender inn denne søknaden, eller på andre måter informerer Lånekassen om situasjonen sin, vil du bli forsinket i Lånekassen. Blir du mer enn 60 studiepoeng forsinket, risikerer du å ikke få lån/stipend.

En lege eller en annen med rett til å skrive ut sykmelding, må signere på dette søknadsskjemaet. Du søker når semesteret er over, men for at en lege skal kunne skrive under, må legen vite at du har vært studieufør, derfor er det viktig at du tar kontakt med fastlegen din så snart som mulig.

Det er vanskelig for meg å si noe om du bør søke permisjon eller ikke, men dersom du gjør det, har du ikke lenger rett på lån og stipend fra Lånekassen, og det skriver du at du ikke kan. Det kan være andre løsninger som er bedre for deg, og det høres ut som du kan trenge støtte fra noen til å komme fram til dette.

Jeg vet at veldig mange studenter har det vanskelig nå, og vi som jobber med psykisk helse er særlig klar over to grupper som har det tøft: førsteårsstudenten og de som tidligere har slitt psykisk, for eksempel med depresjon og spiseforstyrrelser, slik som deg. Veldig mange opplever at symptomene kommer tilbake i løpet av pandemien. For et år du har vært i gjennom, jeg kan bare forestille meg at du har kjempet hardt, og brukt mange krefter på å komme deg gjennom studiene og holde symptomene nede og motet oppe. 

Kan det være en trøst for deg å vite at det er mange andre som har det slik som deg nå, som ikke klarer kravene, som synes digitale seminarer er forferdelig og som kjenner på en stor ensomhet alene på hybelen? Det er slett ikke slik det første året på høyere utdanning skal være, og det er viktig å huske på at vi er i en unntakstilstand, som riktignok har vart uutholdelig lenge nå, men som går over.

For at du skal holde ut litt til, har jeg veldig lyst til å hjelpe deg til å oppnå kontakt med noen å snakke med. Hvis du tar kontakt med din samskipnad og ber om å få snakke med en rådgiver, vil vi kunne hjelpe deg med å ta kontakt med fastlegen og kanskje få deg i kontakt med en psykolog, dersom du har lyst til det. Vi kan også se på mulighetene for neste semester sammen, ta noen telefoner til lærestedet ditt, for eksempel, og finne veien videre for neste år.

Hvis du føler at du ikke klarer det, kan du kanskje skrive et nytt spørsmål her på siden, hvor du forteller litt om hvorfor du ikke klarer å ta kontakt med fastlegen eller oss, så vil jeg prøve å svare deg mer konkret på det. 

Du er viktig! Det at du ikke klarer studiene dine nå, forteller ingenting om hvem du er, eller hvordan det blir for deg i fremtiden. Ett semester med dårlig resultat gjør ingen verdens ting! Du klarte første semester, og det skal du være stolt av. 

Jeg skjønner at du også skjønner at å ruse seg nå for å holde ut situasjonen, ikke er en bra løsning på lang sikt. Noen ganger er det bare så vanskelig å se for seg at å be om hjelp faktisk kan hjelpe. Men det kan det!

Tusen takk for at du skrev inn til siden vår, det er et fint skritt på veien til å be om hjelp. Jeg håper også at du klarer å se at du er viktig, og at det kan motivere deg til å be om hjelp nå som livet er vanskelig. Jeg tror at spørsmålet ditt kan motivere andre studenter i lik situasjon også, så tusen takk igjen. 

Vennlig hilsen

Klinisk sosionom

Finner du ikke det du leter etter?