Spørsmål
Hei, Jeg og kjæresten min har vært sammen i to år. Vi bodde sammen i to ganske turbulente år, før jeg flyttet til en ny by for å studere. Og nå har vi avstandsforhold. Noen dager kjenner jeg at jeg elsker han veldig høyt. Men andre dager tenker jeg at jeg vil gjøre det slutt. Er dette normalt? Jeg sliter også med å komme meg over tidligere krangler og sår som har oppstått tidligere i forholdet. Er dette et varseltegn om at jeg bør gå? Eller er det jeg som må jobbe med meg selv. Jeg føler at vi kommuniserer godt, og kan snakke om disse tingene. Vi har fått det generelt mye bedre, men jeg klarer liksom aldri å riste av meg den følelsen av at dette orker jeg ikke lenger. Og jeg kan bli sint på han uten grunn, når jeg er hjemme for meg selv på hybelen. Av å tenke på hvordan han pleide å være. Men han er jo fortsatt den samme. Kan sår leges? Eller er de der for alltid, også må man bare leve med det? Er det det som er kjærlighet?
Psykolog svarer
Jeg vil begynne med å svare på det første du spør om; ja, det er helt normalt at følelsene for partneren svinger og de aller fleste kan i perioder kjenne på tvil i parforholdet. Særlig etter at den første fasen med forelskelse har roet seg etter ca 1/2 år, vil man begynne å se kjæresten med et mer nyansert blikk hvor vi får øynene mer opp for både hva vi liker med kjæresten og hva vi synes er utfordrende.
Det å ha et avstandsforhold kan by på muligheter og utfordringer. Det å oppleve at du kan ha gode dager på egenhånd og tid til å gjøre dine egne ting kan være en god opplevelse. Men om det går mange dager og uker uten at du savner kjæresten din eller ikke ser fram til at dere sees igjen, eller som du skriver at du kan bli sint på han for ting som har skjedd mellom dere tidligere, så er det kanskje et tegn på at det er noe med forholdet du ikke har det bra med. Da er det verdt å stoppe opp og utforske hva som butter imot.
Nå vet jeg ikke hva de gamle sårene mellom dere består i, men om det er sår skapt pga tillitsbrudd for eksempel mellom dere, kan det ta tid og mye innsats, særlig fra den som har brutt tilliten, for å reparere og finne tilbake til tryggheten og det å kunne stole på hverandre igjen. Det er ikke så enkelt som å si unnskyld en gang og så er alt glemt og en kan gå videre. Det tar tid å bygge opp tillitt og respekt igjen.
Du skriver at dere kommuniserer godt og at det på mange vis er blitt bedre mellom dere. Men det høres ut som du ikke helt har klart å bearbeide noe som har skjedd mellom dere tidligere som fortsatt kan gjøre deg sint og opprørt. Kan det hjelpe deg å reflektere over følgene spørsmål:
- Det at du kan bli sint på han når han ikke er der; hva ville du sagt til han om han var der? Hva er det sinne ditt prøver å fortelle deg? Sinne kan av og til prøve si i fra til oss om at noen av gått over grensene våre, brutt tillit, eller fordi vi er blitt hindret i noe.
- Hvis du skulle lytte til om det er andre følelser som gjemmer seg bak sinne? Sinne kan også dekke over andre følelser. Er du såret eller lei deg for noe som har skjedd? Noe du er redd for?
- Hva har dere gjort for å prøve reparere og hele sårene som har oppstått mellom dere? Har begge parter innsett hva en har bidratt med og prøvd å be om oppriktig unnskyldning og vise med atferd over tid at personen oppriktig innser hvor vonde sårene var og viser ønsker om å gjøre det godt igjen over tid?
Avhengig av hva slags svar du får fra deg selv kan det kanskje gjøre det litt tydeligere hva som butter i mot, hva dere har å jobbe med for å få det bedre sammen eller om det rette for deg er å gjøre det slutt?
Noen ganger er det godt å ha noen å prate med rundt slike spørsmål, enten med en fortrolig venn eller du kan ta kontakt med en samtaleterapeut ved din studentsamskipnad.
jeg ønsker deg lykke til med å finne ut av kjærligheten!
Jeg legger ved en artikkel som handler om det å være usikker i parforholdet, for du er ikke alene om å tvile på det.
Vennlig hilsen fra Psykologen