Spørsmål
Hei, jeg er 23 år og flyttet hjemmefra for 3 år siden for å studere. Jeg har alltid hatt et nært forhold til moren min, og siden jeg bare bor 1,5 time hjemmefra er jeg hjemme i hvert fall et par ganger i måneden, og snakker med moren min på tlf hver dag. Moren min har en litt tøff periode. Hun bruker mye tid og krefter på å hjelpe min demente bestemor, og har problemer med ekteskapet med min far. Dessuten så syns hun det er tøft at jeg og mine to søsken begynner å bli voksne og flytter ut. Alle barna er flinke på å være mye hjemme og har masse kontakt med familien. Men moren min syns det er vanskelig. Hun føler litt at mens våre liv begynner, så slutter hennes eget, og at hun ikke har noe å se fram til. Jeg har snakket mye med moren min om dette og prøver å være støttende, men jeg syns det er tungt å skulle bære så mye av hennes problemer, særlig når det gir meg dårlig samvittighet for å leve mitt selvstendige liv som ung voksen. Hva kan jeg gjøre? Hun ønsker ikke å oppsøke noe hjelp.
Sosionom svarer
Dette hørtes vanskelig ut! Som datter til en nedstemt forelder vet jeg at det er mange blandende følelser. Du skal selv bli selvstendig og trenger din frihet, samtidig tærer din dårlige samvittighet på deg og du føler du svikter moren din.
Ansvar
Først og fremst har jeg lyst til å snakke litt om ansvar. Siden dette er moren din, vet du veldig godt hvordan hun har det. Du har vært nær henne siden den dagen du ble født, og du vet sannsynligvis veldig godt hva hun trenger og hvordan du kan oppføre deg for at hun skal ha det bedre. Derfor er det så lett for deg å gi henne nettopp dette, og å støtte henne på den måten hun ønsker det. Selvsagt er det fint å være støttende og forståelsesfulle i en familie, men - det er hennes ansvar å ordne opp med faren din, og det er hennes ansvar å tåle egne vanskelige følelser når dere forlater redet. Det er en forelders jobb å tåle at barna frigir seg, og det er ungdommens jobb å bli selvstendig.
Husk at det finnes mange andre mennesker og støtteapparat hun kan finne hjelp i. Har hun andre venner eller familie som kan støtte henne? Jeg ser du skriver at hun ikke ønsker å oppsøke noe hjelp, men dersom alternativet er at du og søsknene får det vanskelig bør hun kanskje vurdere det likevel?
Dine behov
Når du forteller om hvordan du har det i forholdet til moren din, høres det ut som det er mye av hennes følelser og behov det er plass til, og kanskje ikke fullt så mye dine. Kan det være en mulighet å si noe om hvordan dette er for deg til henne? Det at du får dårlig samvittighet for å leve et selvstendig liv og at du må ofre flere ting i ditt liv i en annen by fordi hun trenger deg.
Har du støtte i søsknene dine? Eller en god venn eller kjæreste? Jeg håper du lufter denne vanskelige situasjonen med noen andre, slik at du også kan få litt back-up.
Og - klarer du å tenke på hva du egentlig behøver? Når andre har det vondt er det lett å sette egne behov til side. Kanskje du trenger å besøke henne litt mindre? Kanskje er det ikke ditt ønske å ringes hver dag? Hva ville vært bra for deg? Min erfaring er at dersom du ivaretar deg selv bedre, kan du også være en bedre støtte for henne de gangene dere omgås. Da har du mer positiv energi å gi.
Jeg håper du finner en balanse i dette. Det er vanskelig når noen nær deg har det så vanskelig, men det vil ikke hjelpe dersom du brenner deg selv ut samtidig.
Jeg legger ved en artikkel om å være pårørende, kanskje du også finner noe god informasjon i denne.
Vennlig hilsen
Klinisk sosionom