Spørsmål
Hei jeg (19) har vært ilag med samboern min (21år) i 3,5 år vi har boddd hjemme hos han og familen hannes i 1 år også flytta vi ut og har nu bodd 1år i en leilighet sammen. Problemet er at det føles som om svigermoren hannes ikke helt liker meg og at jeg er til sted/sammen med hennes sønn. Jeg trur hun ikke er klar for å gi slipp på han og akseptere at han e blitt voksen (han er den første ungen hennes som har fått langtids kjærest og flyttet ut) hun kommer på besøk til oss når jeg ikke er hjemme, når jeg ikke er hjemme spør hun han om de skal finne på noe, når de 2 jente søskene barna hannes kom på ferie hit opp spurte svigermoren min om jeg kunne la de være ifre siden de koset seg sånn (jeg hadde akkurat gått opp til dem etter å ha vært ute å lekt med lillesøstra og det andre søskene barnet hannes) også har hun bett lille broren (18) til samboern min om å ikke få seg kjærest for da er han borte annen vær jul, påske osv.. (vi prøver å være hos dem gjevnlig på besøk og spise middag)
Du stiller ikke et konkret spørsmål, men ut i fra det du skriver virker det som om du lurer på hvordan du skal forholde deg til det du opplever.
Å oppleve at noen ikke liker en er ingen god følelse. Som du selv er inne på, kan det virke som om moren til kjæresten din kan synes det er vanskelig å gi slipp på barna sine. Kanskje kan det du opplever forklares av dette heller enn at hun ikke liker deg? Å ikke bli likt og akseptert er en iboende frykt i oss mennesker. Noen ganger kan vi, basert på frykten for å ikke, tolke det andre sier og gjør som et tegn på at de ikke liker oss, selv om dette nødvendigvis ikke stemmer.
Kanskje kan det hjelpe deg å snakke med kjæresten din om det du opplever, og høre hva han tenker om det? Mange ganger kan det være nyttig å jobbe med aksept når vi står i relasjoner vi opplever som utfordrende. Du får ikke endret din svigermor eller måten hun er på. Kanskje må du akseptere at hun er slik hun er, og at hun har vansker med å slippe kontrollen over sine nå voksne barn?
Ønsker deg lykke til videre,
Vennlig hilsen,
Klinisk pedagog