Det første møtet med universitetet
Med klamme hender gikk jeg av på Blindern trikkestopp for aller første gang. Jeg følte meg nervøs og spent, samtidig var jeg ganske klar for å starte på studiet. Det var mange mennesker rundt meg. Noen gikk raskt forbi og andre ble igjen for å prate med noen de møtte på veien. Jeg pustet rolig ut og gikk målrettet mot bygningen min. Det var heldigvis ikke så langt fra trikkestoppet. Hendene mine krøllet seg sammen idet jeg konsentrerte meg om å puste og gå samtidig. Jeg fikk litt panikk for å plutselig falle. Tenk at det var så mange mennesker her, men ingen å lene seg på.
Omsider fant jeg frem til det rommet vi skulle møte opp i. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente meg. Døra sto åpen, og jeg kunne bare gå rett inn. Det første som møtte meg var en haug med mennesker. Det så ut som alle visste hva de skulle og hvor de skulle sitte. Jeg fikk en liten klump i halsen, jeg ante jo ikke hva jeg skulle gjøre. Dessuten var forelesningssalen mye brattere enn forventet, og det var ingen ting annet å lene seg på enn veggen. Dermed måtte jeg sitte på bakerste rad, hvor det var vanskelig å både se og høre. I tillegg satt jeg et stykke fra alle andre, så nå følte jeg meg som han som var «for kul» til å få nye venner. Dette var ikke en spesielt god start, men jeg fikk bare stå i det.
Hei! Studenterspør-redaksjonen har ansatt studenter til å produsere innhold på sidene våre. Denne artikkelen er derfor til deg som student, fra en student, som har skrevet denne historien basert på en samtale med en student med Beckers muskeldystrofi (BMD). BMD er en arvelig muskelsykdom som hovedsakelig rammer gutter. Sykdommen skyldes en feil i muskelcellene, som fører til at kraften i musklene svekkes over tid. Sykdommen gjør at du får gradvis nedsatt muskelkraft. Sykdommen kan også gi svekket muskulatur i skuldre og overarmer. Dette oppstår som regel i ungdomstiden eller i voksen alder. (Kilde: Helsenorge.no)
Det første møtet med faddergruppen
Jeg så rundt på medstudentene mine. Det var litt morsomt egentlig, at tidligere i dag var vi bare tilfeldige mennesker på samme universitet, og nå var vi en faddergruppe som skulle bli kjent. Alle gikk rundt og snakket med hverandre. De lo og smilte. Det gjorde jeg og, men jeg kunne liksom ikke gjøre noe annet enn å stå der. Jeg lente meg på rekkverket, for det føltes litt trygt og godt akkurat nå. Ikke mange minutter senere begynte gruppa å gå, og jeg kunne jo ikke gjøre noe annet enn å henge meg på så godt jeg kunne. Fadderne ga oss en omvisning på campus. De viste oss spisestedene, bygninger og andre viktige ting vi mest sannsynlig ville få nytte av. Det kuleste bygget var kanskje Georg Sverdrups hus, biblioteket på Blindern. På toppen av trappene tok jeg en liten pause og beundret bygget. Jeg hadde ikke lenger et rekkverk å lene meg på. Det fristet litt å droppe det hele og bare dra hjem. De andre var allerede i bunnen av trappa i det jeg begynte å gå nedover. Hva tenkte de andre om meg, når jeg hang etter på denne måten?
Det første møtet med parken
Vors i park. Det må være den mest Oslo-tingen jeg har vært borti hittil. Sitte i en park og drikke billig pils. Ja det høres kanskje koselig ut, men for en som er ny i byen er det mest stress. For det første er jo Frognerparken like svær som hjemkommunen min. Det tok meg evigheter å finne faddergruppen, og når jeg endelig hadde kommet fram var de allerede i gang med en drikkelek. Likevel tok jeg det med et smil, jeg var stolt av meg selv som hadde funnet frem og kommet meg hit. Kroppen min var sliten etter å ha gått så mye frem og tilbake i dag, men nå kunne jeg i hvert fall slappe av. De andre begynte å snakke om de andre aktivitetene vi skulle være med på i fadderuka: Aktivitetsdag, rebusløp, og Lazertag. Jeg smilte bare, sa at jeg gledet meg, selv om jeg innerst inne visste at jeg ikke kunne delta.
Noen timer senere var det på tide å flytte på oss. Vi skulle videre til Chateau Neuf, et sted med mange ulike arrangementer for studenter. En etter en reiste seg opp og gikk. Jeg ble sittende og se ned på øl-en min. «Skal du ikke bli med?» spurte en medstudent. Jeg ristet på hodet. «Nei, jeg skal møte en venn først, også kommer jeg!» løy jeg og smilte bekreftende. De andre tenkte ikke noe mer over det og gikk. Til slutt satt jeg der helt alene. Det var da jeg tok sjansen på å krabbe bort til nærmeste tre. Jeg lente meg på treet og lot det hjelpe meg med å stable meg på beina. Deretter begynte den lange gåturen til Chateau Neuf, helt alene.
Det første møtet med studielivet kunne vært bedre.
Epilog:
«Jeg har Beckers muskeldystrofi, en sykdom som svekker musklene over tid, men i forskjellig fart for forskjellige personer, noen oppretter gangfunksjon hele livet mens andre må starte med rullestol. Det største problemet i hverdagen er å gå i trapper, men går også mye på svekket gangfunksjon, og problemer med å for eksempel reise seg opp uten noe å klatre eller holde seg i. Trapper går som regel fint når det er rekkverk, men kan være veldig problematisk uten. Det at jeg sliter med å reise meg opp er spesielt et problem om jeg faller et sted uten noe å klatre opp i, og at jeg da trenger hjelp».