Spørsmål
Hei. Jeg er en Bachelorstudent som til våren skal gjennomføre mitt siste semester av graden. På grunn av psykisk helse, kommer jeg ikke til å være fysisk i Oslo og må be om tilrettelegging for eventuell obligatoriske aktivitet i et av de avsluttende emnene. Det at jeg må vente på et endelig vedtak gir meg mye stress i en allerede hektisk studiehverdag. Litt ironisk gjør det også grunnen til jeg må søke tilrettelegging (diagnotisert psykisk lidelse), blir verre. Jeg trenger gjerne litt gode råd til hvordan jeg kan håndtere dette. Og spesielt når det kommer til hvordan unngå krisemaksimering, da jeg allerede bekymrer meg for at jeg ikke får fullført graden min til våren.
Psykolog svarer
å vente på svar som kan være avgjørende for hvordan fremtiden vår blir, er en typisk kilde til stress, bekymring og annen uro og plage for mange. Det er lett å tenke at veldig mye står på spill, at hvis det jeg ønsker ikke skjer, er det lite håp om å få det innholdet jeg ønsker meg i livet. Det kan dreie seg om å få den utdannelsen, den jobben, det oppdraget, den partneren, den boligen, den tingen og masse annet. Veien er ikke lang til krisemaksimering, som du nevner.
Hva kan du gjøre noe med i din situasjon?
Det er ikke opp til deg hva det endelige vedtaket blir, så det kan du ikke gjøre noe med (bortsett fra å eventuelt klage på det hvis det virker urimelig). Det kan være det ikke er noe alternativ som fungerer annet enn å utsette fullføringen av graden.
Hvordan håndtere situasjonen da?
Jeg tenker på tre tilnærminger som kanskje kan være til nytte for deg:
1) Forsøke å begrense hvor mye av tiden din du bruker på bekymring rundt dette du ikke kan gjøre noe med. Bekymringstid-teknikken beskrevet her (eller se artikkel under), kan være til nytte for mange å øve på.
2) Forsøke å endre perspektiv og holde opp alternativer til "krise"-alternativene det er lett å gå inn i. Går det an å se på situasjonen din på en annen måte? Kanskje det ikke er helt krise om du bruker litt lenger tid på å fullføre graden? Kanskje det kan medføre noe positivt (f.eks. mer tid til annet som kan være godt for deg og/eller verdifullt, mindre tidspress, en læringserfaring med å "feile" som det kan være nyttig å få selv om det er vondt der og da)? Kanskje det er muligheter nå som det er vanskelig å se? Kanskje det kan hjelpe å snakke med noen andre om det, andre som har hatt liknende erfaringer eller som ser på situasjonen din med et litt annet perspektiv? Noen nye dører åpnes når andre dører lukkes? Det er ikke alltid så lett å avgjøre hva som i et lengre eller større perspektiv viser seg å være bra eller dårlig. Jeg tror det er en vanlig erfaring, og selvsagt vanligere jo eldre en blir, at ting en ikke ønsker skjer og at ting en ønsker ikke skjer, men at det ikke trenger å ha så stor betydning i et lengre perspektiv. Kanskje blir ikke alt helt sånn en hadde tenkt seg, men at det kan bli bra nok likevel, kanskje på måter en ikke hadde forestilt seg.
3) Når dette er sagt, har jeg forståelse for at det kan være frustrerende når andre kommer med "prøv å tenke mer positive tanker om det kjipe du står i"-type innspill, at det er lettere sagt enn gjort å endre holdning til noe og at noe er og blir vanskelig og/eller vondt uansett hvordan en tenker rundt dette. Kanskje det i så fall kan være godt for deg bare å dele bekymringene og situasjonen din med noen og forhåpentligvis få en slags forståelse eller anerkjennelse for det?
Uansett hvordan det går rundt vedtaket og fullføring av graden til ønsket tid, er jeg ganske sikker på at uroen rundt dette er midlertidig. Jeg håper noe av det jeg har nevnt kan gjøre også den midlertidige uroen noe lettere for deg å håndtere.
Lykke til!
Vennlig hilsen
Psykologen