Vanskelige følelser rundt selvbilde og identitet

Fint at du deler dine refleksjoner og følelser rundt dette viktige tema som mange studenter kjenner seg igjen i, identitet og personlighet.

Vi organiserer vår verden i bilder. Mentale bilder av hvem vi er, er viktig for vår selvopplevelse. Bildene dannes av egne opplevelser, speiling fra andre, andres beskrivelse og opplevelse av hvem vi er og våre antagelser om hva vi tror andre ser og opplever.

Mange av oss strever med at vi har et ideal selv, som ikke stemmer med slik vi faktisk er, og som kan gjøre at vi kjenner på skuffelse og lav selvfølelse. Et slikt bilde er preget av samfunnet rundt oss, sosiale medier, forbrukersamfunnet, det vi anser som attraktive og verdifulle personlighetstrekk og ferdigheter. Vi er mennesker med gode sider, og mindre gode sider og god selvfølelse handler om å akseptere seg selv slik en er.

Karaktertrekket ekstroverthet, har blitt idealisert i dagens samfunn. Det er ikke så mange år vi skal tilbake, før det å være sjenert ble sett på som noe helt vanlig og ikke noe negativt. Nå derimot, assosierer vi mye negativt rundt det å være sjenert og litt tilbakeholden. Samtidig vet vi at det er mange av oss som er sjenerte, eller "slow to warm up", vi trenger litt tid på å bli trygge og "varme i trøya". Samtidig kan vår "ekstroverthet" være koblet sammen med hvem vi er sammen med og hvor trygge vi kjenner oss. Ekstroverthet/introverthet handler også om hvor mye energi vi henter i samvær med andre eller når vi er alene.

Det høres ut som at du har opplevd en endring. Du var tryggere før, og kjente at du kunne relatere deg mer til tema som ble snakket om og i mange ulike grupper. Hva har skjedd? Har du mindre interesse enn tidligere, og hvorfor? Har du blitt redd for på ikke ha noe å komme med i samtale med andre? Er det noe du kan tenke på som gjør at du ikke kan relatere deg? Kan det være noen behov hos deg selv som du overser?  

Ut i fra hva du beskriver, kan det være slik at du har havnet i en negativ spiral. Du har lagt merke til at du er mer stille enn hva du har tenkt at du er. Forklaringen din er at du har en annen identitet enn hva du først trodde. Deretter kan det bli en selvoppfyllende profeti. Du anser deg selv som introvert og stille, og din atferd blir i tråd med dette. At du er stille og ikke kjenner at du kan relaterer deg til tema, kan ha andre forklaringer. Det kan avhenge av hvem vi er sammen med, om du er trett, lei deg, om det er et tema du ikke er kjent med, står du i en krevende situasjon med oppgaveskriving, eller at det blir en negativ forsterkende effekt, etc.

Oppfordrer deg til å forsøke å utfordre deg selv til å vise mer interesse når du er i sosiale sammenheng. Hva skal til for at du kan delta i samtalen:

• Vis interesse, non-verbal kommunikasjon er veldig viktig: nikk og smil.
• Hold blikkontakt
• Still et spørsmål
• Vent til samtalen dabber litt ut og skift samtaleemne til noe du er interessert i, (dette kan også ses på som en måte å investere i fellesskapet) 
• Hva du snakker om er nødvendigvis ikke så viktig, men det at du viser interesse og deltar er viktige signaler til de andre at du er interessert og investert i dem

Jeg tror dette kan handle om å finne en balanse i deg selv. Aksept for at du kan ha gode dager hvor du kjenner deg trygg, interessert, ivrig, har et ønske om å kjenne tilhørighet med andre. Mens du andre dager kan kjenne deg litt utrygg, at du ikke relaterer deg til tema eller at du kjenner deg ensom, eller kanskje nedstemt. Vi trenger ikke være så bastante i vår selvbilder eller vurderinger av oss selv. Gi deg selv medfølelse, aksept og omsorg. Ikke gi opp deg selv, og forsøk å ikke ha et negativ fokus på deg selv. Negativ selvdialog kan være med på å sensurere deg selv.

Ønsker deg lykke til. En støttende, aksepterende selvdialog vil hjelpe deg langt på vei. Jeg legger ved en artikkel og video om selvfølelse som kanskje kan være nyttig for deg.