Spørsmål
Hei! Jeg synes det er vanskelig å delta i samtaler når jeg er i en gruppe, og det hindrer meg i å bli kjent med folk. Kan klare å si noe hvis gruppen er liten og jeg kjenner de andre veldig godt, men hvis det blir mer enn 3-4 personer, synes jeg det blir skummelt å si noe, og jeg kan bli nesten taus, selv når jeg kjenner de andre nok til at jeg klarer å samtale med dem hver for seg uten problemer. Grunnene til at jeg ikke snakker er at jeg er redd for at jeg snakker for lavt, synes det er vanskelig å komme på noe å si, skjønner ikke timingen for å faktisk få rom til å få sagt noe, og at jeg ofte føler at jeg ikke har noe nyttig å tilføre samtalen uansett. For min egen del går det greit å være en stille tilhører, men vil ikke at andre folk skal tenke at jeg er hun rare som bare sitter der uten å si noe. Hvordan kan jeg bli bedre på slike situasjoner? Jeg skjønner at jeg må prøve å kaste meg ut i det og snakke, men når jeg først er i situasjonen føles det nærmest umulig ut.
Psykolog svarer
Utfordringen du beskriver med å ikke tørre å si noe i en gruppe med flere, er noe mange helt sikkert kjenner seg igjen i. Det er fint at du tar det opp her, og det er fint at dette er noe du ønsker å gjøre noe med. Ikke fordi det er noe galt i å bare lytte til de andre av og til, men fordi du beskriver dette som et mønster som det er vanskelig for deg å bryte ut av. Det høres ut som du har det bra når du lytter til de andre, men samtidig plages av tankene om at du "bare lytter".
Jeg vil nå gi noen generelle råd i forbindelse med det å ta mot til seg og tørre å si noe. Kanskje er det noen råd her, som kan passe for deg.
1. Ikke press deg selv til å si noe. La være å følge med på det du tenker er egne feil eller mangler. Prøv å vær realistisk: Det går bra å si noe og det går bra å ikke si noe. Det går bra å gjenta noe, hvis de andre ikke hørte det eller la samtalen gå videre.
2. Vær tilstede i samtalen, lytt og se om det dukker opp noe i deg, som du får lyst til å si.
3. Ta sjansen på å si noe, selv om du er redd eller usikker. Hva er egentlig det verste som kan skje?
4. La være å polere det du skal si. Å forsøke å si noe som blir perfekt gjør oss bare engstelige. Det er ikke lett å vite om det vi vil si kommer til å tilføre samtalen noe eller ikke, for det er jo ikke bare opp til oss selv å avgjøre det.
5. Hvis du får en dårlig følelse etter å ha sagt noe, så betyr det ikke at det du sa var dumt. Fortsett å holde fokus på samtalen og la være med å kritisere deg selv. Da blir det bare vanskeligere å si noe neste gang.
Jeg ønsker deg lykke til med å overvinne din egen redsel med å prate i grupper. Hvis du trenger mer hjelp for å komme i gang, så finnes det gode kurs i samskipnaden din som du kan prøve ut. Å være åpen om dette, også med utvalgte venner, kan være til hjelp. Kanskje oppdager du at det er flere som har det på samme måten, eller at det å være åpen tar brodden av redselen? Det at du har skrevet inn her, er jo også en måte å være åpen på. Jeg vil kalle det en god start :)
Vennlig hilsen
Psykologen