Spørsmål
Går mot slutten av behandling på dps og føler ærlig talt ikke at det har hjulpet stort annet enn at det ikke har blitt verre. Jeg vet ikke helt hva det var jeg egentlig forventet av behandlingen, men det har gått over et år og jeg klarer fortsatt ikke åpne meg, og heller ikke snakke noe særlig i timene. Behandleren er veldig grei, men er ett eller annet som har gjort at det ikke har funket superbra. Er nå redd for at det skal bli verre igjen nå som jeg slutter, for jeg føler ikke jeg har fått så mye jeg kan bruke videre.. Jeg er også redd for at jeg aldri kommer til å klare å åpne meg ordentlig og få ordentlig hjelp senere. Jeg har veldig lyst til å bli flinkere til å snakke om tanker og følelser både til venner, men også behandlere osv. Er det noe jeg kan gjøre for å bli bedre annet enn å "øve" meg som det står overalt? For det funker ikke, eller er hvertfall ikke nok. Finnes det feks noen smarte "regler" man kan ha i behandling som hjelper på dette? Føler meg litt mislykka
Fagperson svarer
Så utrolig viktig og relevant spørsmål du stiller! Dette tror jeg mange studenter lurer på! Fint at du tar kontakt med oss, og at du ikke gir opp ditt prosjekt, til tross for at du kjenner deg mislykket.
Det er mange som oppfordrer til at du skal "øve" på å uttrykke tanker og følelser, som du skriver, men det er ofte lettere sagt enn gjort. Fra vi er små barn, lærer vi hva som er lurt og akseptert av de rundt oss, når det gjelder følelsesuttrykk. Slik formes vi av våre omgivelser, men også av vårt medfødte temperament. Vårt følelsessystem er biologisk fundert. Det er et signalsystem som skal sikre vår overlevelse og vår tilhørighet i gruppe. Du har sikkert sett et lite barn som viser frem en tegning hen er stolt av. Følelsen iver og interesse lyser av barnet! En veldig god følelse, særlig når vi blir møtt med bekreftelse fra andre, men skamfullt om vi blir møtt med avvisning. Denne følelsen dempes mer og mer jo eldre vi blir. For mange blir det skamfullt og sårbart å vise for sterke følelser, og å avsløre for mye av den man er for andre. Man risikerer å bli avvist, noe vi mennesker gjør mye for å unngå.
For å uttrykke deg, må du ha oppmerksomhet på følelsessystemet ditt. Første punkt er å kjenne hvilken følelse du har i kroppen. Sett gjerne navn på den. Er du glad? Hva gjorde deg glad? Er du lei deg? Hva gjorde at du reagerte slik? Kjenner du at du er irritert, hva reagerte du på? Når du er interessert og nysgjerrig på dine følelser, reaksjoner, tanker og behov, blir du bedre kjent med deg selv. Du oppnår, som vi psykologer sier, en tydeligere selvopplevelse. For å kunne uttrykke deg til andre, må du vite hva som foregår i deg selv. Mange jeg snakker med kjenner seg overveldet av sine følelser, at de er kaotiske, skremmende, eller at de skyves unna. I terapi jobber vi da med at studenten skal forholde seg til sitt indre liv og sine affekter. Man må først kunne orientere seg i seg selv, for å kunne dele med andre.
Når du vet hva du kjenner, må du validere eller gyldiggjøre det. "Jeg reagerer slik og det er ok, sånn er det for meg". ( I stedet for "jeg er teit/svak som kjenner det slik"). Du må akseptere og tåle følelsen i deg selv. Deretter kan du øve deg på å vise den følelsen til andre. Mange synes det er lettest å begynne med glede eller iver/interesse. Da deler du av deg selv. "Jeg så en film i går, og den var så spennende, jeg kjente at jeg...". Eller "jeg blir så glad når sola skinner...". Dette kan være viktige trinn i å øve seg på å dele. Etter hvert kan du utfordre deg på de "negative" følelsene som tristhet, frykt, sinne. Husk at det er også å dele av deg selv, når du viser noe som betyr noe for deg, noe du er stolt av som du har fått til osv.
Velg deg også ut en person du stoler på og som du kjenner deg trygg på, som du kan fortelle litt mer om hva du kjenner og tenker. Husk at denne personen vil mest sannsynlig bli glad over at du viser at du investerer i vennskapet, og har tillitt til at den personen møter deg på en god måte. Du kan også gjøre at den andre personen tørr og dele mer om seg selv til deg.
Det aller viktigste å huske på i denne prosessen, er å vise omsorg for deg selv. Ikke se ned på deg selv fordi du strever, ikke vær sint og oppgitt. Forsøk å være mild, støttende og heie på deg selv. Gi deg selv ros når du får til å gjøre noe du ikke bruker å gjøre!
Håper du har fått med deg noen råd på veien! Jeg ønsker deg lykke til!
Vennlig hilsen Psykologen i SiO Helse