Spørsmål
Følelsesmessig er jeg enten veldig langt nede eller veldig langt oppe, ingenting mellom. Svingningene er store, og jeg kan gå fra å ha det fantastisk til helt forferdelig på et blunk - uten at det egentlig er grunn til å mistrives. Jeg er heldig. Kommer fra et stabilt hjem og har de beste vennene. Utad er jeg en gladjente, men for å være helt ærlig synes jeg ikke livet er verdt å leve. Hver kveld tenker jeg på hvor fint det hadde vært om jeg ikke hadde våknet neste dag. Alle jeg kjenner snakker om framtiden. De ser for seg hvor de vil være, men jeg ser bare for meg hvor jeg ikke vil være. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette egentlig. Det var fint å formulere seg og vite at noen er på den andre siden. Jeg er ikke i stand til å spørre om hjelp, men heller ikke til å ta mitt eget liv.
Psykolog svarer
Så godt at du skriver inn til oss, og at det kjennes litt lettende å få satt ord på det. Selv om du skriver at du ikke er i stand til å spørre om hjelp, så tenker jeg at dette er et veldig fint og viktig første skritt. Slik du beskriver at du har det nå, slik er det ikke meningen at en skal ha det og det oppleves for mange som litt lettende å få satt ord på det.
Det er vondt å høre at du tenker at det ville vært fint å ikke våkne. Det kan være skummelt å ha disse tankene. Dette er et signal som det er viktig å ta på alvor, og gjøre noen endringer i hverdagen. Akkurat hva som vil være rett endringer for deg, er vanskelig å si. Men det er viktig med en endring, og helst noen å dele disse tankene med.
Du skriver at du ikke er i stand til å spørre om hjelp, men som du allerede har merket, er det godt å skrive eller si hvordan en har det til andre. Å skjule hvordan du egentlig har det tar mye krefter, så jeg ønsker for deg at du har noen å snakke med. Her er alternativer:
- Snakke med fastlegen
- Oppsøke din studentsamskipnad for å få noen å snakke med der
- Snakke med studentprest - de finnes på de fleste studiesteder og er ofte lette å komme i kontakt med.
- Åpne deg for noen du stoler på og er glad i - dette er ofte det aller viktigste steget, men for mange også vanskeligere enn å snakke med en fagperson. Noen ganger kan det hjelpe å tenke på hvordan du selv ville tenkt eller møtt noen du er glad i, hvis de var alene med smerten sin. Du skriver at du kommer fra et stabilt hjem og har de beste vennene. Da vil jeg anta at de du har rundt deg ønsker å vite hvordan du har det og kan være en god støtte for deg hvis du våger å åpne deg. Det å være sårbar overfor andre, er utfordrende for de fleste. Brene Brown har en fin TED talk om sårbarhet.
Hvis du tenker at det ikke er aktuelt å åpne deg enda, så finnes det måter å jobbe med egne utfordringer alene, her er noen alternativer:
- Jobbe med selvmedfølelse - det er tungt å ha slike tanker som du har nå, kanskje spesielt siden du ikke ser noen grunn til å mistrives. Da er det fort gjort å dømme seg selv. Og det er det ingen som verken trenger, eller fortjener.
- Selvhjelpsprogram for psykiske lidelser - jeg vil anbefale deg å få noen til å hjelpe deg, men hvis det er helt uaktuelt, så finnes det gode verktøy på nettet for å bedre sin psykiske helse. Kanskje programmet om depresjon kan være en ok plass å starte?
- Følelsene våre skal hjelpe oss ved å fortelle oss hva vi trenger og hvordan vi har det, men akkurat kan det hende du ikke helt forstår dine egne følelser. På følelseskompasset.no finner du mer informasjon om følelser og øvelser du kan teste ut for å forstå dine egne følelser bedre.
- Skrive dagbok - det kan også være en måte å forstå egen følelser bedre. Noen ganger så ser vi mønstre lettere i ettertid, enn når vi står midt oppe i noe.
Samtidig så er det også viktig å tenke over om det er noen endringer du kan gjøre som skaper en mer stabil ramme rundt deg nå. Passer du på å ha en god døgnrytme hvor du får nok søvn? Spiser du 3-4 måltider om dagen og variert? Er du fysisk aktiv? Alt som er med på å skape en mer stabil hverdag, kan også være med på å gi deg et mer stabilt følelsesliv.
Vennlig hilsen fra psykologen