Som kvinne i tjueårene skal det lite til for å velte borti ordet abort med venninner. Heldigvis stiller Norge relativt sterkt innenfor kvinne-rettigheter når det kommer til abort. Abortloven vi har i dag ble vedtatt så tidlig som i 1976 etter at Kvinnebevegelsen fastslo at retten til å bestemme over egen kropp var en menneskerettighet. Loven var altså på min side. Likevel sto jeg lenge på badet mitt etter telefonsamtalen med legen og følte meg helt alene.
Det lå en underliggende skam rundt det hele
Den umiddelbare reaksjonen jeg som oftest fikk var et jøss, shit, men går du ikke på prevensjon? Brukte du ikke kondom? Det var utvilsomt ikke ment slik, men det hele begynte å føles som en form for anklage for at dette var noe jeg kunne takke meg selv for. På en måte var det jo min feil. Jeg kunne ha løyet og sagt at jeg brukte kondom og at det hele var et ekstremt usannsynlig uhell, men jeg hadde verken brukt prevensjon eller kondom.
Det var heller ikke mulig å unnlate å kjenne at jeg var gravid selv om det var tidlig i svangerskapet. Jeg ble stadig plaget at kvalme, hormonelle humørsvingninger og en enorm utmattelse. Jeg var på ingen måte meg selv, men likevel gikk livet videre. På legekontoret ble jeg igjen møtt med det store spørsmålet. Nei, jeg går ikke på prevensjon. Ja, jeg har prøvd. Nei, jeg vil ikke utsette meg selv for en kontinuerlig handleliste med hormonsvingninger og andre risikofaktorer igjen. Ja, jeg skal bruke kondom neste gang. Jeg begynte å lure på om hun tenkte at jeg satt her for moro skyld. Resten av timen gikk fint for seg. Jeg ble anbefalt medikamentell abort da denne skulle være mer skånsom. En ultralyd, en god del papirarbeid og en haug forskjellige piller. Denne skal i munnen, denne skal i vagina, og er her litt smertestillende. God jul.
Jeg satt av dagen til å abortere
Det var normalt at det skulle være litt ubehagelig, og jeg måtte ha en pårørende i nærheten. Pappa ble den uheldige. Jeg skal bare abortere litt på badet, fortalte jeg han. Et par timer senere lå jeg på gulvet nede på badet og skrek. Så vondt var det. Det var så vondt at jeg trodde noe var alvorlig galt, for dette hadde ingen forberedt meg på. Menssmerter hadde jeg hatt nok av før, men dette var noe helt annet. Jeg kastet i meg smertestillende, men ingenting hjalp. Smertene kom i bølger av uutholdelighet i timesvis, og blodklumpene samlet seg i toalettskålen sammen med oppkastet som veltet ut av meg mellom skrikene.
Jeg ble ikke ferdig med blødningene før fem uker etterpå. Det gikk i tamponger og bind, i dopapir og en endeløs bekymring over at noe var galt. Jeg ringte legen og fikk beskjed om at blødninger var helt normalt. Alt var normalt fikk jeg beskjed om, det var ingenting å bekymre seg for. Jeg tygget lenge på ordet normalt. Var det så normalt å ha det så jævlig etter å ha tatt den skånsomme versjonen av abort? Det var ikke før jeg begynte å snakke med andre kvinner som hadde opplevd det samme at jeg innså at mange opplever seg sviktet av helsesystemet når det kommer til medikamentell abort. I 2021 var 95.3% av alle selvbestemte aborter utført medikamentelt. ikke så rart siden vi blir fortalt at dette er den skånsomme metoden, den lette veien ut. Og denne veien var alt annet enn lett for meg.
Jeg angrer ikke på at jeg tok abort. Hadde jeg stått overfor den samme situasjonen med den kunnskapen jeg har nå, ville jeg likevel tatt det samme valget. Problemet er nettopp det - at jeg ikke hadde denne kunnskapen, fordi ingen fortale meg det. Det som skulle være en rask og skånsom prosess ble skummel, voldsom og ensom, og med mer åpenhet rundt temaet og tilgang til flere ressurser tror jeg at det hadde vært en helt annen opplevelse.