Hei, Jeg er ei jente i midten av 20-årene som studerer i Oslo og kommer fra en liten plass. Jeg er veldig glad i familien min, men jeg synes det er slitsomt å være hjemme på ferie over lengre tid. Pappaen min er ofte sint/sur og mamma er mye plaget av migrene, noe som fører til at hun er mye sliten og lei seg. Jeg blir lei av at pappa er så mye sint, og jeg er mye lei meg på grunn av situasjonen til mamma. Jeg ønsker å være der for henne, men bekymringen min for at hverdagen hennes er så kjip går utover min egen mentale helse. Jeg bryr meg så veldig om henne, men jeg blir også lei av at hun hele tiden snakker om hvor kjipt det er for henne. Jeg skal snart på utveksling etter å ha vært hjemme i over en måned. De skal kjøre meg dit og bo på hotell i tre dager hvor det er forventet at jeg skal være sammen med dem. Jeg klarer ikke å ikke være sammen med dem når de er der nede, da hadde jeg fått skikkelig dårlig samvittighet. Hva skal jeg gjøre mht ferier og reisen nå?
Først av alt må jeg si at det er helt normalt å bli sliten av å være hjemme hos foreldrene sine over lengre tid. Du har vært hjemme nå en hel måned, og det er veldig lett å forstå at dette blir slitsomt. Når du i tillegg har en mor som sliter med migrene, er det ikke rart du blir utslitt.
Det virker som at du egentlig nå har behov for en pause fra foreldrene dine, men at dette ikke går ennå, siden de skal kjøre deg dit du skal bo. Du skriver at det "er forventet at jeg skal være sammen med dem". Her ligger et nøkkelord: forventninger. Jeg vil tro at foreldrene dine kanskje forstår at du er sliten av å ha vært hjemme i lang tid. Det kan også hende at de også har behov for litt tid for seg selv. Kanskje dere kan ta en prat om hvilke forventninger dere har til disse tre dagene på hotell? Kanskje kan dere bli enige om å være litt hver for dere på dagtid, og så kanskje møtes på kvelden for å spise middag? Eller dele tiden på annet vis? Veldig ofte er det slik at vi har tanker om hvilke forventninger andre familiemedlemmer har til oss, og ofte kan disse forventningene vise seg å ikke stemme helt. Det går uansett an å snakke om det, slik at forventningene kan justeres i forhold til hva de andre i familien har behov for og ønsker. Du har lov til å si i fra om dine behov. Da må støtte deg selv i at det er helt naturlig å trenge tid alene, og at det ikke betyr at du ikke setter pris på dine foreldre. Husk at det ikke trenger å være enten eller. Litt tid alene, kan hjelpe deg å bedre tåle litt tid med familien igjen.
Det er naturlig at du blir lei av at faren din er sur, og at du blir sliten av at moren din klager. Av og til kan det være fint å si noe om dette høyt, siden det ikke er sikkert foreldrene dine er klare over hvordan de påvirker deg. Moren din ønsker nok ikke å påføre deg bekymringer, og faren din ønsker nok heller ikke å være en "surpomp". Ved å tørre å si noe om dette på en ikke-konfronterende måte, f.eks. ved å bruke "jeg-budskap", så kan dere kanskje åpne opp for en dypere kommunikasjon innad i familien, og hjelpe hverandre å få det bedre sammen som familie. Jeg legger ved en artikkel om kommunikasjon som kan være nyttig å lese.
Du skriver at du er veldig glad i familien din, samtidig som du blir sliten av dem. Dette er helt normalt, og lov å snakke om. Jeg vil anbefale dere å snakke sammen om hvordan dere ønsker å ha det på turen dit du skal bo, og videre også snakke om hvordan de tre dagene best kan brukes slik at det blir en fin tid både for deg og for foreldrene dine.
Lykke til, og lykke til på utveksling! :)
Vennlig hilsen sosionomen